Dissekerer boligdrømmen
Marit Eikemo byr igjen på realitetsorientering: Hvor mange av familielivets skavanker kan en ny bolig egentlig bøte på?
bydelen for dei, sa dei i munnen på kvarandre, at dei heller ville gå ned i standard enn å flytte! Ein stor prosent av dei som bur her, stemmer SV, nesten ropte Hanne.»
HUN FØYER SEG INN blant Eikemos frustrerte kvinner, slik vi kjenner dem fra «Samtale ventar» (2011) og «Alt inkludert» (2015). De er strukket mellom livet slik det er og slik de trodde det var meningen at det skulle vaere.
På den ene siden er Hanne fornøyd med hvordan hun og Andreas har levd i opposisjon til «flinkisforeldra». Samtidig kjenner hun at hun kommer til kort sammenlignet med andres glade facebookoppdateringer.
Jo da, vi er nok mer preget av sosialt press enn vi liker å innrømme. Men det tok meg ikke så mange sidene å innse at Hanne neppe vil få det etterlengtede grepet om livet ved å realisere boligdrømmen.
Det skal også noe til å karikere eiendomsmeglere og finansrådgivere på måter som topper det mange av oss allerede kjenner fra virkeligheten. Når drømmehuset dukker opp hos finn.no, er det først og fremst forholdet til Andreas som settes på prøve. Er det virkelig dette kjernefamilien deres trenger aller mest?
HANNE HAR EN OVERTYDELIG personlighet, dels er hun irriterende – muligens komisk – følelsesstyrt, dels er hun påfallende innsiktsfull. Kombinasjonen er ikke helt troverdig, men begge deler bidrar til den lett harselerende granskningen av boligdrømmen som så mange av oss baerer på. Spenningen tar seg også opp.
Fint plasserte tilbakeblikk gjør meg godt nok kjent med både Hanne og Andreas til at jeg kan forstå begges ståsted når konflikten eskalerer. Det er på tide å forplikte seg. Skal de legge inn bud eller ikke? Dialogen gjennom natten før budrunden avkler de ulike ambisjonene de to har for familielivet. Den er en teateroppsetning verdig.
Hva som virkelig skjuler seg bak boligdrømmen, hadde jeg aldri klart å gjette. Slutten etterlater et spørsmål av ibsenske dimensjoner: Hvor desillusjonert orker vi egentlig å leve?