Bandet som er Bergens støyende ledestjerne
«10 Years of Deconstruction» er en oppsummering og en utdyping av en allerede smått legendarisk karriere.
NÅR MAN SNAKKER om «shoegaze», sjangeren som er oppkalt etter sine støyende og skostirrende utøvere, her til lands, er det ingen tvil om at The Megaphonic Thrift, sammen med Serena Maneesh, er de viktigste utøverne. I år fyller førstnevnte ti år, og i løpet av de ti årene har bandet beveget seg fra det selvlagde, uslepne til det finstemte, sublime. Alt innenfor støyrockens rammer. Likevel er det blitt mindre og mindre støy, og mer og mer fokus på det drømmende og ikke minst Linn Frøkedals engleaktige vokal.
I ANLEDNING JUBILEET gir bandet nå ut singelen «Sister Fire, Brother Smoke», samt samlealbumet «10 Years of Deconstruction», en rekke b-sider og låter som kun har vaert utgitt på vinyl. Singelen kom ikke med på deres hyllede album «Sun Stare Sound», rett og slett fordi den ikke helt passet inn i ensemblet av låter. Ikke fordi den ikke var god nok.
SÅNN SETT KJENNER man seg også smått velsignet når man endelig får den i øre. «Sister Fire, Brother Smoke» er en låt som er like uskyldig sjarmerende som den er farlig flørtende – den er mystisk, tvetydig og uimotståelig. Samspillet mellom Frøkedal og Richard Myklebust på vokal er på sitt beste, aller mest hengivne og mest nostalgiske.
NOSTALGIEN MANIFESTERER seg på en litt annen måte på «Summer Is Coming», som uten å kunne bekreftes må vaere sterk influert av Njål Paulsbergs hang til grandios, retrofuturistisk synth.
Videre er «Fill Your Cup, Tokyo» leken, nesten ukarakteristisk humørfylt og skranglete. Langt naermere amerikanske Yo La Tengo enn det litt mer shoegazete uttrykket man vanligvis får av The Megaphonic Thrift. Den mørkere, seigere lyden fra spesielt den første delen av karrieren er på ingen måte sensurert bort. Den får man på blant annet den dvelende, litt tåkete «Rags For Richard» og «The Gloom», som kommer enormt tett på vokalisten som liksom nesten står helt bar, alene.
«10 YEARS OF DECONSTRUCTION» er et prov på bandets uendelige nysgjerrighet og musikalske utforskning. The Megaphonic Thrift er ett av Norges mest undervurderte band etter min mening.
Linn Frøkedals vokal kommer til sin rett med The Megaphonic Thrift; den limer liksom sammen de mest intense, dronene partier til noe opphøyet, den er den guddommelige kontrast til det mørke og de indre demoner som av og til hjemsøker låtene deres, som på «Break It Down».
TITTELLÅTEN «Ten Year of Deconstruction» er platens soleklare høydepunkt, og høres ut som Thurston Moore eller Stephen Malkmus når de er på sitt såreste, nesten uutholdelig melankolske. Det er stort, og takknemligheten for at låten får se dagens lys er enda større.
Musikkanmelder