Fornuftig resultat
NOK EIN GONG har NHO og LO vist at dei maktar å ta nasjonalt ansvar i lønsoppgjeret. Resultatet partane presenterte søndag var eit godt kompromiss, som ikkje rokkar ved sjølve grunnlaget for landets framtidige vekst: arbeidslinja.
LO og YS kom inn i forhandlingane med omfattande krav, ikkje minst på pensjon. LO la heile privat sektor bak krava, i eit såkalla samordna oppgjer. Når den største streiken på ti år ikkje vart noko av, skuldast det mellom anna at LO valde å gje seg på kravet om forbetringar i tenestepensjonen.
Den obligatoriske tenestepensjonen er lovfesta, og LO vil no i staden prøve å få Stortinget til å endre lova. Får dei medhald i opptening frå første krone, vil det påføre norske bedrifter store kostnader. Men ved å ta det i lovs form vil ein unngå at berre NHO-organiserte bedrifter får denne kostnaden, noko som ville vore konkurransevridande. AFP er eigentleg ein bastard i det norske pensjonssystemet. Det som ein gong var ein tidlegpensjon for dei som ikkje hadde helse til å jobbe fram til pensjonsalder, dei såkalla slitarane, er no blitt ein tilleggspensjon. Men han gjeld berre bedrifter som er medlem i ordninga, trass i at staten finansierer ein tredel.
Strengt tatt burde difor heile AFPordninga blitt fjerna, og heller gjort til ein del av den obligatoriske tenestepensjonen. Men sidan ordninga er nedfelt i tariffavtalar har fagrørsla i røynda vetorett mot ei nedlegging, så det vil neppe skje med det første.
Dermed stod ein att med å forbetre dagens AFP-ordning, noko det er gode grunnar til å gjere. «Hol» i ordninga gjer at ho i dag kan slå svaert urettferdig ut. To av desse hola blir no tetta, medan resten av AFP-floken skal utgreiast i samarbeid med regjeringa.
DET VIKTIGASTE i pensjonsløysinga i årets oppgjer er likevel at det er semje om prinsippet i pensjonsreforma, om at det skal løne seg å stå i arbeid. Prinsippet er grunnleggjande for at Noreg skal ha nok arbeidskraft og høge nok skatteinntekter i framtida, fordi det motiverer folk til å jobbe lenger.
AFP er eigentleg ein bastard i det norske pensjonssystemet.
Taparane i eit slikt system er dei som av helsemessige årsaker ikkje klarer å jobbe fram til pensjonsalder. Partane vart samde om å bruke sluttvederlagsordninga til å finansiere eit nytt «slitartillegg».
Å hindre at «slitarane» blir taparar i pensjonssystemet er viktig for legitimiteten til pensjonssystemet, og for å hindre stadige omkampar. Men det må utformast slik at det ikkje bryt med arbeidslinja.