Unge skuespillere blåser liv i Dylan
Visst er Bob Dylan fremdeles aktuell. Ikke nødvendigvis bare som Nobelpris-vinner i litteratur, men også som samtidskritikk. Takket vaere de glitrende og talentfulle ungdommene som sto på scenen på Cornerteateret fredag kveld.
og regissør. Thorsen har laert de unge om Bob Dylan, mens ungdommen har laert ham om hvordan det er å vokse opp i dag.
I ALL HOVEDSAK består «Dylan – Jeg er ikke her» av et solid knippe av Dylans sanger bundet sammen med små fragmentariske tablåer. Låtene leveres i norske utgaver – oversatt av blant andre Jan Erik Vold, Tom Roger Aadland og Stein Erik Lunde. Selvfølgelig med en viss rød tråd gjennom det hele, men også med frittstående scener som er tilpasset sangene.
UBETALELIG ER historien om gutten som forfører kjaeresten sin til sangen «Sad Eyed Lady of the Lowlands» fra albumet «Blonde on Blonde». Om hvordan stemningen blir stadig hetere jo flere ganger låten spilles, og det hele klaffer når han til slutt setter sangen på repeat på platespilleren.
MENS DYLANS samtid på 1960og 70-tallet i stor grad besto av et opprør mot krigen i Vietnam og foreldregenerasjonen, er dagens virkelighet for den oppvoksende generasjon ganske så annerledes.
Nå er veien til makt tuftet på deltakelse i realityshow med påfølgende politisk karriere. Det er nok ingen tilfeldighet at det viktigste showet her heter Idiot og ikke Idol.
DET ER BARE Å BØYE SEG i støvet for prestasjonene til de elleve skuespillerne i alderen 12 til 17 år. Det spilles med overbevisende innlevelse. Dansenumrene er presise. Scene og kostymeskiftene glir lett og uanstrengt og det bommes aldri på en tekst. Her er alvor og humor i skjønn forening.
Å TREKKE FREM enkeltprestasjoner ville vaere urettferdig. Dette er først og fremst et tett og samspilt ensemble som fungerer i alle ledd.
La gå at det synges litt småsurt av til, men det spiller strengt tatt ingen rolle. Sammenlignet med de konsertene jeg har hørt med Bob Dylan selv, er dette rene skjønnsangen.
I RYGGEN HAR UNGDOMMENE et firemannsband av profesjonelle musikere under ledelse av Tarjei Vatne. Scenografien er strippet til et minimum. Det er kanskje symptomatisk for vår tid at slagordet på en av de store plakatene i bakgrunnen er «Make Art, Not War» i motsetning til 60-tallets slogan «Make Love, Not War».
SKAL EN PIRKE PÅ NOE, må det vaere at stykket kanskje varer litt for lenge. To timer og tyve minutter inkludert en liten pause, er mye å fordøye – uansett om det er rikelig å glede seg over.
«Dylan – Jeg er ikke her» spilles både lørdag og søndag med to forestillinger hver dag.
Musikkanmelder i BT