Frode Bjerkestrand

Det finnes gode grunner til at DNS og Harmonien ikke bør styres fra Førde. Bergenspatriotisme er ikke en av dem.

KRANGELEN OM HVEM som i fremtiden skal ha ansvaret for Den Nationale Scene (DNS) og Harmonien er i gang, og den kan få en viss underholdningsverdi. I dag har Kulturdepartementet ansvaret, Førde vil ha det, Bergen protesterer.

Dette kan fort spore av i en meningsløs markeringskamp mellom Sogn og Fjordane og Bergen. Debatten burde handle mer om hvordan staten forvalter sine kulturinstitusjoner.

Hvis det kun er kunsten i Oslo som skal ha nasjonal status og plass på statsbudsjettet i fremtiden, er det ille for hele landet.

BAKGRUNNEN FOR BRÅKET er at et ekspertutvalg har foreslått å flytte ansvaret for DNS, Harmonien og andre statsfinansierte institusjoner fra Kulturdepartementet til den nye vestlandsregionen med det sprelske navnet «Vestland». I Bergen ble forslaget mottatt med utrop som «skrekkscenario» og «grunnsjelsrystende», fra henholdsvis Harmonien-sjef Bernt Bauge og DNS-sjef Agnete Haaland.

Som et kompromiss har de to fylkene bestemt at administrasjonen av kulturfeltet i den nye regionen skal plasseres i Førde. For enkelte kulturaktører kunne det like gjerne plasseres på månen.

SOGN OG FJORDANES fylkesordfører Jenny Følling (Sp) er en følsom opportunist, som vet hvordan hun skal samle fylket sitt bak seg.

I BT erklaerer hun med lokalpatriotisk trompet at «vi kan gjøre en bedre jobb enn staten». Hun mener DNS og Harmonien vil få bedre omsorg fra Førde, fordi sunnfjordingene kan vise «mye større engasjement enn Kulturdepartementet».

Følling er flink med lokalpolitiske heiarop, men hun bommer likevel litt med denne varianten. For når hun sier «engasjement», hører DNS og Harmonien «politisk innblanding». Og det er det aller siste de to institusjonene ønsker seg.

BAKOM FØLLINGS erklaering ligger en tradisjonell og kompleksfylt kulturstrid. Det kan virke som om hun ønsker seg oppreisning for flere hundreår i skyggen av fisefin byarroganse, med subtil undertrykkelse og altfor mye ydmykende krangling med bergensborgere om prisen på fisk og landbruksvarer.

Sånn sett er det lett å ha sans for Jenny Føllings utspill, fordi det er så vestlandsk verdiladet. Dersom Harmonien i fremtiden blir styrt fra Førde i Sunnfjord, vil vaere fjordfylkets ultimate klessing midt i de bergenske bedreviternes velfødde kjaker.

MEN FØR VI RAMLER ut i ny fogderistrid, er det viktig å vaere prinsipiell. Det såkalte «ekspertutvalgets» forslag er interessant, fordi det handler om å spre ansvar og ressurser til de nye regionene.

Å flytte statlige funksjoner ut av Oslo er viktig, for å hindre sentralisering av makt.

Samtidig er konsekvensene for kulturfeltet uoversiktlige. I dag kommer store deler av finansieringen av Harmonien og DNS over statsbudsjettet. Å ha en egen post i statens regnskapsbok er bekvemt, fordi beløpet ligger mer eller mindre fast fra år til år, skjermet for konkurranse fra andre og plagsomt kostbare sektorer.

Dagens fylker er ikke akkurat overdådig finansierte, og de kan ikke kreve inn skatter og avgifter selv. Dersom de to kulturinstitusjonene blir flyttet til det nye fylket, vil deres behov bli målt opp mot fylkets andre ansvarsområder, som veier og videregående skoler.

I DAG VET VI at Hordaland fylkeskommune sliter med pinetrang økonomi, noe Sentralbad-saken er et eksempel på. Her har både stat og kommune kommet med sin andel til nybygget for Carte Blanche og BIT Teatergarasjen. Fylket har sagt foreløpig nei.

Harmonien og DNS er naturlig nok engstelige for å havne i årlige prioriteringskrangler som handler om fylkesveier i Indre Sogn og nye skolebygg i Hardanger.

DET FINNES ET OVERORDNET prinsipp, som bør vaere avgjørende for kulturinstitusjonenes skjebne. Harmonien og DNS er nasjonale aktører, og forankringen til statsbudsjettet og Kulturdepartementet er fremste formelle bevis på dette.

Ordningen skal samtidig vaere med på å skape god avstand mellom kulturinstitusjonene og byråkratene, noe som er viktig for å sikre den kunstneriske friheten.

NORGE HOLDER SEG ikke med nasjonale institusjoner fordi det er finansielt praktisk, eller fordi staten ønsker å tviholde på makten over dem. Disse institusjonene finnes fordi de er definert som viktige baerere av norsk kulturarv.

Teatrene og orkestrene skal fremføre og vise kunst av ypperste kvalitet, og knytte det norske sammen med det europeiske og internasjonale, og dermed formidle kunnskap og bevissthet om hvor vi står i verden. Uansett om de ligger i Oslo eller Bergen.

AT EKSPERTUTVALGET har foreslått at kun kulturinstitusjoner i Oslo skal ha nasjonal status, er derfor å gjøre Norge mindre. Forslaget er svaert provinsielt, og kan føre til passiv-aggressive fylkesoppgjør, som det Jenny Følling legger opp til.

Flere norske byer burde ha kulturinstitusjoner med nasjonal status. Det betyr at flere blir sett, flere blir hørt, flere kan oppleve kvalitetskunst der de bor.

FORHÅPENTLIG HAR kulturminister Trine Skei Grande (V) sterk nok prinsipiell ryggrad til å avvise hele forslaget.

Som teatersjef Agnete Haaland sier: «Norge er mer enn Oslo».