Vi må ut av terapirommet

Jeg har de siste årene hatt påfallende mange klienter som forteller at terapeuter har mer fokus på diagnosen enn på personen.

Psykolog og PhD påfallende mange klienter som forteller at terapeuter har mer fokus på diagnosen enn på personen, og hva som faktisk kan gjøres for å oppnå forbedring. Disse forteller også om opplevelsen av å stå på stedet hvil. Som psykolog er jeg for diagnoser som verktøy, men imot diagnose-språkbruk i selve behandlingsforløpet.

VI FÅR MER AV DET VI fokuserer på. Diagnoser oppleves ofte som et stempel som fratar «den stemplede» dimensjonene som handler om person og kontekst. Som tar fokus bort fra de opprinnelige årsakene og forklaringene som bidro til diagnosen.

MANGE BAERER PÅ SKYLDFØLELSE over å vaere annerledes, over å vaere en som ikke får det til. Gjennom terapi finner vi ofte at svaert mange kilder til slike vanskelige tanker og følelser kan relateres til forhold som ligger langt utenfor klientens kontroll. Ett eksempel kan vaere at forutsetningene for sunn barndom, oppvekst og utvikling ikke har vaert til stede (som for eksempel voksne, naere som ikke har ivaretatt sitt ansvar som nettopp voksne og naere). Klienter som får belyst en slik forklaring, som blir møtt på følelsene, problemstillingene, dilemmaene og ensomhetsfølelsen, reagerer som oftest med stor lettelse.

Når vi plukker bort forhold vi ikke kan kontrollere eller ta ansvar for, eller når vi ikke snakker om diagnoser, men heller historien bak, så frigjøres enormt med energi som kan rettes mot det vi faktisk er nødt til å arbeide med. Da er det lett å komme inn på personens ressurser. Og når vi fokuserer på personens ressurser, så får vi mer av dem.

MED FARE FOR Å KASTE STEIN i eget glasshus: Vi psykologer arbeider i et lukket rom. Vi skriver hemmelige journaler. Manglende fremgang kan enkelt tillegges klientens mottakelighet, eller til klientens evne og vilje til å følge våre råd. Min utfordring til psykologkolleger er:

Gå oftere ut av terapirommet.

Vaer nok ute i «normalpsykologien» slik at vi blir i stand til å forstå konteksten til våre klienter.

Forstå språket i ulike samfunnslag, i yngre og eldre generasjoner.

Vaer ydmyke for at spennet mellom teori og praksis kan vaere uendelig stort.

Ta klienters meningsytringer og protester på alvor. Respekter at klientene eier sin egen sannhet.

VI PSYKOLOGER KAN ALDRI vaere eksperter på andre sitt hode, slik Yndestad opplever. Det kanskje viktigste vi psykologer kan bidra med, er å identifisere, sortere, nyansere, og ikke minst normalisere klienters tanker, følelser og opplevelser. Så kan vi gi dem verktøy til hvordan de kan bygge sin egen plattform, som gjør dem bedre rustet til å møte sine utfordringer.

I tilfeller hvor våre faglige vurderinger må gå foran klienters ønsker, må vi forklare våre begrunnelser på grundig, forståelig og verdig vis, hvor det også gis rom for å ivareta klientens meninger og reaksjoner på våre beslutninger.