Livet på Haukeland
Effekten av dagbøkene har vaert forsket på.
Pasienter som fikk oppholdet sitt dokumentert gjennom en dagbok, hadde halvparten så stor risiko for å få posttraumatisk stressyndrom som pasienter uten dagbok, viser en internasjonal studie der Haukeland deltok.
Bare halvparten av intensivpasientene husker noe fra tiden på sykehuset.
I ettertid var det som å leve med et tomrom, har pasientene sagt i intervjuer med forskere.
Mange sliter med depresjon, søvnproblemer, engstelser og mareritt etter dager og uker med livreddende behandling.
Tiden på sykehuset kan ha vaert preget av vrangforestillinger.
Alarmer, instrumenter som tikker, all behandlingen de utsettes for blir underlige bilder og hendelser i pasientens hode.
– Dagene er veldig hektiske, det er alltid personale rundt sengen og hele tiden går det en alarm et sted. Alt dette fortolker pasientene, forklarer Hanne Gerdts.
– Vi kaller det intensivpsykose, supplerer Toril Bjørgo Skåtøy.
INNE PÅ MEDISINROMMET ligger utstyret sykepleierne bruker for å forebygge og lindre de psykiske plagene. Et fotoapparat, en fotoskriver, mapper og løse ark.
De påbegynte mappene legges i pasientens nattbordskuff. Sykepleieren som våker, for det er alltid minst én som våker over intensivpasienten, jobber med dagboken i ledige stunder.
– Det vi skriver i dagbøkene skal vaere personlig, men ikke privat, sier Skåtøy.
Pårørende får ark utdelt og blir oppfordret til å sette ord på følelsene sine.
– Det kan vaere sterk lesning, sier Gerdts. PASIENTEN FORLATER avdelingen uten dagbok. Da starter etterarbeidet.
Skåtøy og Gerdts sjekker at språkbruken er til å forstå, sorterer bort bilder som ikke er egnet, får dagboken scannet inn i journalen og legger den klar til utlevering.
Pasienter som har langvarige opphold bak seg, blir invitert til en ettersamtale. En slik samtale som Svein og Ragna Lien er kommet til.
Svein Lien blar forsiktig i den tjukke mappen som hans kone fikk i posten ved juletider. Da var han selv på rehabilitering.
– En grei julepresang, sier han og smiler.
Jeg var på reise i Frankrike, jeg. Det rare var at de snakket bergensk der nede.
Svein Lien om sine vrangforestillinger da han lå på intensiven
FØRSTEINNTRYKKET fra dagboken var skremmende bilder av en mann som lå på rygg med åpen munn.
– Du har mange slanger, sa barnebarnet, som storøyd fikk bla i bestefars dagbok.
Dagboken ligger på en bokhylle i stuen og blir stadig hentet frem.
– Etter hvert fikk jeg et godt inntrykk av hva jeg har vaert gjennom, sier den tidligere pasienten.
Hans intensivpsykose var i hovedsak av det hyggelige slaget.
– Jeg var på reise i Frankrike, jeg. Det rare var at de snakket bergensk der nede, sier Lien og ler av sine egne vrangforestillinger.
Han vet bedre nå.