Frå vaskehjelp til kaptein
Kjersti Selvik Wengshoel hadde ingen planar om å bli sjømann, men ein dag mangla dei vaskehjelp på ferja.
Kjersti var ei bondejente med utdanning i restaurantfag, men i 1990 var ho i beit for ein jobb. Ho budde på ein stad der ferja gjekk som ein slags hjartepuls i lokalmiljøet, i trekant mellom Forsand, Oanes og Lauvvik, med folk som skulle til og frå arbeid, fest eller fjas. Og ein dag mangla dei vaskehjelp. Nett då Kjersti sto der og såg etter jobb.
Pjokken i pøsen
Å vaska på ei ferje i ein fjord er ikkje som andre vaskejobbar. Ikkje som andre sjømannsjobbar heller. Det nyttar ikkje å be om å få gå tidleg om pjokken er sjuk, viss ferja er på gal side. Det går greitt ei stund slik, med nordsjømann og talent for å leggje kabalar og bytte turar. Men til slutt så kjem den uunngåelege knipa der arbeidstida naermar seg og mannen er ute og gutungen ikkje kan vera nokon stad.
«Eg tog, an med!» For pjokken var det heilt topp. Han plaska i pøsen og lo til dekksfolka og sov som ein stein i mannskapssalongen.
Ta trossa, Kjersti!
«Men hadde det ikkje vore for svigermor, hadde sjømannslivet slutta der.» Ho flytta inn når Kjersti var aleine heime, og for både store og små var det ei strålande løysing. Ikkje minst for dekksgjengen på ferja. For mangla dei ei hand, så stilte vaskedama opp, både med trosser og bommar og stuving av bilar på dekk.
Ti år gjekk det slik. Ho «glei» meir og meir over i dekksarbeid. Og ein dag sa skipperen: Du har ikkje tenkt på å ta meir utdanning?
Reiarlaget bekymra seg over teikn i tida. Det kunne bli mangel på sjøfolk igjen. Ungdomar trudde ikkje det var aktuelt yrkesval. Og veldig få fekk erfaring og fartstid. Så dei oppmoda tilsette til å ta vidaregåande på maritim skule.
På Forsand gjekk fem ferjetilsette saman i ei studiegruppe. I to år drog dei kvarandre framover – og på forsommaren i 2001 tok Kjersti styrmannseksamen.
Open bru
Då kom det fram, at dei som førte sjøfartsboka aldri hadde tatt seg bryet med å registrera om tilsetjinga hennar. Der sto det vaskedame – eller «hjelpebetjening» på alle ti åra, sjølv om ho hadde minst halvparten på dekk.
Men etter nokre månader ekstra med reint matrosarbeid, sto ho ein dag i 2002 på brua på MS «Lysefjord». Der handla det ikkje om å frakte gods eller folk, men om opplevingar. Derfor var tradisjon og idé at brua skulle vera open for alle interesserte passasjerar.
«Eg va’kje møkje høge i hatten, då eg sku’ leggja te’ for fyste gong – med brua fudle av turistar ...»
Men det gjekk bra – veldig bra. Ho fann seg vel til rette etter kvart, som kombinert styrmann og turistguide.
Etter nokre år flytta ho over på Hjelmelandsferja. Og ein dag tok skipperen der av stripene på uniformsjakka si og sa: «Vaer så god, Kjersti. Nå er desse dine. Eg tar pensjon. Lykke til!»
Antarktis
«Men eg har aldri gløymt den nittenårige jenta som vaska på Oanes!» seier ho.
Det gir eit saerleg perspektiv på forteljingane hennar. Ho var kaptein i fire år – så ville ho ut på storhavet. I 13 år var ho styrmann og overstyrmann i supplyflåten i Nordsjøen, Angola og i austen. I dag er ho styrmann på MS «Midnattsol» som går explorercruise i Antarktis om vinteren.
Søndag sjette mai stiller ho på Sjøfartsmuseet saman med Ingebjørg Saether og Arnhild Vada Eggum for å bidra med sin versjon av den store forteljinga om levd liv i norsk sjøfart etter 1960.