Branns to hemmelige våpe
DET VAR SOM EN hockeykamp, bare at det fremsto som et 98 minutter langt powerplay. Kampen var full av kroppstaklinger og dueller. En sjelden gang fikk Start tak i kulen og sendte den til icing. Brann-spillerne sto oppstilt rundt buret og flyttet ballen sidelengs på jakt etter åpninger.
Men det gikk for sent. Balltempoet var for lavt, og dermed rakk Starts ti gule forsvarere å flytte seg sidelengs. Lenge så det ut til at Brann var avhengig av å vinne noen dueller på rad inne i boksen, eller at Ludcinio Marengo eller Gilbert Koomson skulle trylle.
MEN INN KOM BRANNS FREMSTE formspiller – Peter Orry Larsen. Han hadde tempo nok. Ikke bare flyttet han ballen fort, han flyttet også beina kjapt og energisk – og han kom til en avslutning.
På returen ordnet Steffen Lie Skålevik resten. Kikk gjerne på avslutningen en gang til – det er lett når man kan det. Han chippet der mange andre spisser ville skutt eller bredsidet.
Men det var like mye Peter Orry Larsens mål, og det må snart finnes grenser for hvor lenge denne karen kan oppholde seg på innbytterbenken. Dersom Lars Arne Nilsen har en tropp for å bruke den, og det eksisterer en reell konkurranse om plassene, bør Larsen snarest få muligheten fra start.
Det fortjener han. I hvert fall når han gang på gang utretter mer på et innhopp enn Fredrik Haugen og Kristoffer Barmen klarer til sammen i perioden før Larsen kommer inn.
denne
MEN DET ER IKKE LARSENS BIDRAG kampen vil bli husket for.
Det er Daniel Braaten. I en halv evighet har han tråkket på ergometersykler, løpt stigningsløp og foretatt ensformige opptreningsøvelser. Han har vaert skadet i et halvår. Nå han har vaert frisk en liten