Hans K. Mjelva
I Frankrike er det ikkje nok å ha fleirtal i nasjonalforsamlinga.
FRANSKMENN vart i førre veke spurt om å ta stilling til følgjande påstand om president Emmanuel Macron: «Han forstår problema til slike som oss». Berre 15 prosent svarte ja. Over halvparten (55 prosent) svarte nei.
Eitt år etter brakvalet for Macron og det blodferske partiet Le Marche slit Macron med forteljinga om seg sjølv som sentrumspolitikar. Stadig fleire, og ikkje berre på den radikale venstresida, stiller spørsmålet om Macron er «dei rike sin president».
Stempelet passar så bra med Macrons forhistorie som investor og seinare partnar i investeringsbanken Rothschild & Cie, at det fort kan bli ei politisk sanning i Frankrike.
MACRON har sett i gang ein haug reformer, der dei fleste har som mål å få fart på fransk økonomi, og å få ned arbeidsløysa. Macron har framheva den nordiske modellen som ideal; ein kombinasjon av høg omstillingsemne og godt sosialt sikkerheitsnett.
Men det er likevel så grunnleggjande forskjellar mellom Frankrike og Norden at samanlikninga gjev lita meining. Det viktigaste, som viser seg i togstreikane for tida, er mangelen på tillit og samarbeid mellom partane i arbeidslivet, og mellom dei og staten.
NORSKE REGJERINGAR inviterer partane i arbeidslivet med i utgreiingar og utval, der partane, noko forenkla, får gjennomslag mot å vere lojal mot resultatet i etterkant. Ein slik kultur for nasjonal semje finst knapt i Frankrike. Her er fagrørsla splitta og organisasjonsgraden er låg, under ti prosent.
Eit aktuelt døme er togarbeidarane, som for tida driv ein for nordmenn uvant type streik, der franskmenn må følgje med på ein spesiell streikekalender for å vite kva tog som er innstilt kva dag. Togarbeidarane er organisert i minst tre ulike forbund, som samarbeider dårleg.
TRADISJONEN for streikar og demonstrasjonar