Pappas siste tid ble vond
SOM DATTER AV en eldre, storreist, aktiv, snill og humørfylt mann som dessverre ble dement for snart tre år siden, vil jeg fortelle om min pappas siste tid. Pappa var heldig og fikk et tilbud om korttidsopphold på sykehjem i fjor vår. Han hadde i begynnelsen litt problemer med å orientere seg om hvor han var, og hvorfor han måtte vaere der.
Etter en stund fant han seg til rette, og fikk vaere med på diverse aktiviteter. Han likte å gå på tur, men på grunn av hans demens var det vanskelig å få ansatte til å følge ham ut. Han trivdes ellers og var alltid i godt humør.
ETTER AT KORTTIDSOPPHOLDET var over, fikk vi i familien et møte med de ansvarlige på sykehjemmet. Der ble det anbefalt at han fikk langtidsplass på grunn av sin demens. Dette godtok vi, og derfor var han så heldig at fikk bli vaerende på denne korttidsplassen i påvente av en langtidsplass.
Det var da, etter tre–fire uker, vi begynte å se begynnelsen på en trist forverring av den mentale og fysiske helsen hans. Han fikk problemer med å snakke og uttrykke seg, og han mistet matlysten. Han satt mye alene på rommet sitt og ga uttrykk for bekymring av forskjellig art når vi kom på besøk. Ellers satt han og sov på dagligstuen.
DERFOR BLE DET TIL at han vandret oppe om natten. Det ble uttrykt ønske fra familien om de ansatte kunne vaere så snille å passe på at han ble holdt våken om dagen, slik at han fikk den søvnen han skulle ha når natten kom. På grunn av underbemanning var det ikke alltid dette kunne gjøres.
Ettersom jeg var den som fulgte pappaen min til jevnlige kontroller hos fastlegen hans de siste fire–fem årene, visste jeg hvilke faste medisiner han gikk på. Dette ble fulgt opp av sykehjemmet.
MEN DA VI BA om å få se rapportliste/ epikrise fra avdelingssykepleier, fikk vi se at han fikk antipsykotisk medisin. Dette ble begrunnet med at han var urolig. Til slutt ble han så rolig at vi ikke kjente vår far og ektemann igjen. Han klarte ikke å gå selv, og han mistet stemmen. Han satt bare apatisk og så ut vinduet. Han følte seg til bry for de ansatte og ønsket bare å få vaere på rommet sitt.
Ansvarlig lege på dette sykehjemmet var kun innom noen timer hver tirsdag, og vi fikk aldri hilse på eller se denne legen. Vi pårørende lurer på om denne legen ga seg tid til å bli kjent med pappa og ut fra dette bekjentskap kunne medisinere ham med denne medisinen?
TIL SLUTT BA familien om et nytt møte med ansvarlige og sykepleier, der vi uttrykte vår dypeste bekymring over pappas forverring. Det ble derfor bestemt at de skulle trappe ned den antipsykotiske