Har mistet all tro på en tostatsløsning
Etter en blodig mandag fulgte en kontrollert tirsdag. I de palestinske områdene er det generalstreik.
– Ingen drepte – kun mange skadde, sier Yara Hawari.
Røyken velter opp fra brennende bildekk ved en av de israelske veisperringene utenfor Ramallah, den palestinske hovedbyen på Vestbredden. Denne veisperringen er blitt valgt ut som mål for dagens palestinske demonstrasjon.
Her har unge menn tatt i bruk slynger og spretterter for å få fart på steinene som de skyter i retning av de israelske soldatene på den andre siden av veisperringen.
Foran seg har mennene satt bildekk i brann. Den svarte røyken skal hindre de israelske soldatenes sikt.
Veisperringer
Bak seg har mennene flere faste linjer. Først forsyningslinjer av mindre dristige unge menn som har lagret steiner ved sin side. Deretter en linje av internasjonale fotografer – de fleste iført hjelmer og skuddsikre vester med ordet «PRESS» på, i håp om at det vil hindre at de kommer til skade i eventuelle sammenstøt.
Og så en klynge med sympatisører som fornøyd bemerker det når aktivistene klarer å sende en stein helt over til soldatene, og som samtidig holder utkikk for israelske gassgranater og gummikuler.
Helt bakerst i køen står ambulansene, som om det var en drosjekø. Når en av aktivistene blir skadd og blir kjørt av sted triller neste ambulanse frem.
Som aktivistenes talsperson har Yara Hawari stilt seg i ly i skyggen under taket på en bensinstasjon.
I sør ligger Ramallah. I nord ligger den israelske administrasjonen av det okkuperte Vestbredden. Og mot øst er veisperringen som palestinerne i Ramallah har valgt ut som sitt mål, dagen etter «Den blodige mandagen» som kostet 52 palestinske liv på grensen mellom Gaza og Israel.
– Frigjøring fra Israel
– Vi
demonstrerer
for
det
samme som de gjør i Gaza, sier Yara Hawari.
Her ved Ramallah trekker imidlertid de palestinske aktivistene seg tilbake når de israelske soldatene rykker frem. Man skifter. Palestinerne skyter stein og beveger seg fremover. Helt til de israelske soldatene igjen rykker frem mot steinkasterne. Konflikten bølger frem og tilbake gjennom hele dagen.
Tirsdagens palestinske generalstreik i anledning 70-årsmarkeringen for den palestinske flyktningtragedien er total i Ramallah. Ingen kjøpmann, ingen skole, ingen offentlige kontorer, ingen kafeer, og absolutt ingen shawarma-barer er åpne.
Av den moderne byens rundt
60.000 innbyggere har noen hundre tatt turen til krysset ved bensinstasjonen for å ta del i demonstrasjonen mot de israelske soldatene.
– Forsøksdyr
– Vi blir brukt som forsøksdyr for israelsk våpeneksport, sier Yara Hawari.
– Israel selger våpen som de sier er «kamptestet». Mot hvem? Mot oss, sier hun.
Hun mener at det ikke er underlig at protestene og dødstallene er så forskjellige ved aksjonene i Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden.
– Det er ikke slik at vi ber om å bli drept. Det er soldatene som skyter. Det ansvaret kan man aldri plassere noe annet sted. Målet her i Ramallah er ikke å krysse veisperringen, men å konfrontere Israels soldater – på samme måte som de gjør det i Gaza.
– Det forferdelige dødstallet i Gaza har imidlertid kastet sin skygge over alle demonstrasjoner på Nakba-dagen i år, sier hun.
Nakba er benevningen palestinerne bruker om flyktningtragedien i 1948, hvor rundt 700.000 palestinere ble tvunget til å forlate sine hjem i det som skulle bli staten Israel.
– De beskylder oss for å bedrive terror – men på mandag var det Israel som brukte terror i Gaza.
Ønsker én stat – ikke to
Hawari er selv israelsk statsborger, fordi hennes egen familie ikke flyktet i 1948. Hun bor imidlertid mellom Ramallah og Jerusalem, og identifiserer seg med palestinerne, uansett om de lever i Gaza, på Vestbredden eller innenfor Israels grenser.
Yara Hawari tror ikke lenger at det noensinne vil opprettes en palestinsk stat side om side med Israel. Den nasjonale frihetsbevegelsen har i hennes oppfatning blitt erstattet av en borgerrettighetsbevegelse i et sammenhengende samfunn mellom elven Jordan og Middelhavet – altså i området hvor man finner det nåvaerende Israel og de okkuperte palestinske områdene. Hvem skal bestemme?
– Det sier seg selv, sier hun. – Palestinerne er i flertall. Og det må jødene akseptere.
I Hawaris fremtidsstat skal palestinerne ha fri rett til innreise og utreise uansett når deres familier la på flukt. Hun mener også at den israelske loven som gir jøder verden over rett til israelsk statsborgerskapm må oppheves. Hun begrunner det med at hun ikke anerkjenner noen jødisk tilknytning til landet.