Slik kan populistene endre Italia
Populister og nasjonalister bak roret i Roma vil skape furore i EU. Italias president må si ja eller nei til den nye regjeringen.
som tok del i en bred allianse med andre høyrepartier.
I Italia er det imidlertid ingenting som er enkelt. Lederne av de to partiene møtte president Mattarella mandag kveld, og måtte saerlig overbevise ham om tre ting: At den kommende regjeringen ikke ville føre en rendyrket antieuropeisk politikk, at regjeringens økonomiske politikk er holdbar, og at de to partiene klarer å regjere sammen til tross for vidt forskjellige utgangspunkter.
Et felles regjeringsprogram er klart, men det må finjusteres i de neste dagene, med risiko for at den skrøpelige konstruksjonen faller sammen som et korthus. Det vil tvinge presidenten til å utskrive et nyvalg, som ifølge meningsmålingene kun vil føre til en enda større seier for Femstjernersbevegelsen og Lega.
EU holder pusten
Samtidig holder EU-systemet og lederne i de andre europeiske landene pusten. For de to partilederne, den unge Luigi Di Maio fra Femstjernersbevegelsen og Matteo Salvini fra det norditalienske partiet Lega, har aldri lagt skjul på sin dype skepsis til EU og saerlig eurosamarbeidet, selv om Di Maio søndag forsikret om at en italiensk utmelding fra valutasamarbeidet ikke kommer på tale.
Om de to partiene klarer å få en regjering på fote, vil Italia likevel bli en belastning for EUsamarbeidet, og de to partilederne vil raskt stille krav om ytterligere innstramminger i EUs innvandringspolitikk og forhandlinger om en reform av den såkalte Dublin-forordningen, som tvinger migranter til å søke asyl i det EU-landet de først ankom – som typisk er Italia, Spania eller Hellas.
Regningen blir stor
I Paris kan president Emmanuel Macron vinke farvel til en mulig alliert i hans store planer om reform av EU-samarbeidet. Europeiske økonomer ser også på de to partienes regjeringsavtale med stor skepsis. Ifølge en beregning i den italienske avisen Corriere della Sera vil partienes økonomiske politikk koste det allerede gjeldstyngede Italia over 100 milliarder euro per år. Det tilsvarer rundt 1000 milliarder norske kroner.
De to partiene har nemlig insistert på å få sine fanesaker med i regjeringsprogrammet de fremla for presidenten mandag kveld.
Lega gikk til valg på en skattereform og innstramminger i innvandringspolitikken. Kravet var en såkalt flat skattesats på 15 prosent for alle skattebetalere, med mulighet for fradrag.
Regningen for denne reformen alene er på omtrent 80 milliarder euro, mens Di Maio fra Femstjernersbevegelsen er mer måteholden.
Hans krav om en borgerlønn for unge arbeidsledige vil koste staten omtrent 10–15 milliarder euro. Utgiftene i forbindelse med en pensjonsreform som Di Maio også ønsker seg vil vaere på et tilsvarende beløp.
Her er det altså snakk om politiske initiativer som er populaere blant den italienske befolkningen. Skatte- og pensjonsreformer har vaert på dagsordenen i flere tiår.
I et land hvor hver tredje innbygger under 25 år står uten jobb – og enda høyere tall i det sørlige Italia – møter ideen om en form for borgerlønn til unge uten ressurser utbredt sympati. Derfor er det heller ikke tilfeldig at Femstjernersbevegelsen står så sterkt blant unge velgere, og da saerlig i det sørlige Italia.
Sympati for Putin
Problemet er finansieringen, og her står mye fortsatt i det uvisse. I en analyse påpeker økonomen Jean Pisani-Ferry at den svake økonomiske veksten i Italia er et problem som den nye regjeringen må løse. Pisani-Ferry jobber ved tankesmien Bruegel i Brussel, og er en av medforfatterne av det økonomiske programmet til Frankrikes president, Emmanuel Macron.
– Italias prioritet må vaere å fremme vekst. Men det kan ikke skje ved å lette på bremsen for de offentlige utgiftene, vurderer Pisani-Ferry.
Han peker på et behov for å øke den fallende produktiviteten i Italia. Landets fallende fødselstall er også et problem som må håndteres.
De to partienes eksperter vurderer imidlertid at skattekutt og den planlagte borgerlønnen vil gi økonomien et avgjørende dytt. Med denne politikken risikerer de imidlertid å komme på kollisjonskurs med EUs kriterier for økonomisk politikk, og partienes forslag om reforhandlinger av traktater og oppmykning av sanksjoner mot Russland vil dessuten splitte EU.
Flere EU-land deler for eksempel Matteo Salvinis begeistring for president Putins Russland, og hans nasjonalisme faller også i god jord flere steder, mens den mildt sagt ikke er populaer i Frankrike, hvor Salvinis søsterparti er Marine Le Pens Nasjonal Front.