Eurovision-debatten er alvorlig syk
Student ved Norges Handelshøyskole (NHH) allmennmenneskelige budskap. Sjelden har et innslag gjort det lettere for motstandere og forkjempere av Israel å tre ut av politiske skyttergraver og møtes til et øyeblikks forsoning.
VI BURDE ALLE applaudere for linjer som «jeg er ikke en leke, dumme gutt» i kjølvannet av #metoo-bevegelsen, og glede oss over synet av at en kvinne som Netta vise en ubetinget stolthet over egen kropp i en tid med ekstreme kroppsidealer.
Men nei, mens europeere vandret ut i gatene for å feire en konkurranse som samler vest-, nord-, øst- og Sør-Europa på tross av Brexit, innvandringsproblemer og politiske friksjoner, vandret Pedersen og SV målrettet inn på sine politiske våpenlagre. At israelere som fronter gode, sunne verdier på den internasjonale scenen, skal bli møtt med kontant fordømmelse, fører ikke partene i Midtøsten-konflikten noe naermere forsoning. ISRAELERE MÅ få lov til å gjøre gjennombrudd, om det så er i form av nobelpriser eller musikkinnslag, uten å måtte bli holdt ansvarlig for sin egen regjerings politikk. Det er en selvfølge for alle som mener at det er Israels statspolitikk – og ikke nasjonaliteten til israelere – som er problemet. I Norge må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig.
Ingen ville tenke at Aleksander Rybak er et talerør for den norske regjeringen, mens for Pedersen og SV virker dette naermest som en selvfølge for den israelske deltakeren. At deres ryggmargsrefleks er å binde innslaget opp mot Palestina- og hovedstadsproblematikken, faller på sin egen urimelighet. Det er likevel befriende å se at millioner av europeere ellers makter å se forskjellen mellom israelsk statspolitikk og et musikkinnslag fra en israelsk artist.
At det samme ikke kan sies om fremtredende politikere og samfunnsdebattanter, burde bekymre oss alle.