Vakre poplåter og helsprøtt danseteater

Absolutt vellykket på mange måter – om enn ikke av det lettest tilgjengelige.

fungerer som videoskjerm. Midt mellom disse står noe som ser ut som en gammeldags pustemaskin (?).

SIDEN SKJER DET mye rart i form av videoklipp, maskeskifter, dans og sanger, før forestillingen ender med at Skaslien sitter i en rullestol iført bare undikken, før han får på seg en supermanndrakt.

Dødsens alvor og bisarr humor på samme tid. Uten at det er noen i salen som ler. Men regissør Jo Strømgren må ha hatt det virkelig morsomt underveis, med alle forestillingens merkelige innfall og spillopper.

Kanskje kan forestillingen bli litt i lengste laget, med én time og ti minutter. Selv om dette inntrykket nok også har sammenheng med at alt det musikalske er nytt.

DET ER SNART GÅTT 26 år siden Anja Garbarek debuterte som artist, og nesten 12 år siden hennes siste albumutgivelse med nytt materiale. Til høsten kommer et nytt album, og basert på kvaliteten denne forestillingen viser, trenger hun så visst ikke ha noe å frykte fra anmelderne.

For det musikalske er gjennomgående bra. Hun synger fremdeles imponerende mykt og sikkert, og har også full kontroll over det elektroniske. Låtene er – om ikke direkte umiddelbart hitmateriale – likevel av det slaget som smyger seg inn i øregangene. Det meste av det vokale blir gjort live, i likhet med Skasliens bratsj, mens resten av backingen, for øvrig ganske spartansk det meste, er ferdigprodusert på forhånd. Men det fungerer, og kan utmerket overføres til en tradisjonell konsertscene.

«THE ROAD IS JUST A SURFACE» blir nok derimot litt for saert til å kunne appellere til de store massene.