Solbygene
HEITT ER LANDET. Aldri kjende eg det heitare, på ein forsommar. Aldri fann Eli Kari Gjengedal noko varmare i annalane sine. Ikkje Kristen Gislefoss heller. Farleg heitt og tørt er landet. Det er nok no.
Hvorfor skal man dra til Sydens strender da, når solen bor hjemme i Tørvikbygd!
LETT Å SEIA for dei som er bufaste i Tørvikbygd og i Ytrebygda og i Rosesmuggrenden. Men då tenkjer dei ikkje på konsekvensane. Kinesarar og italienarar og all slags utlendingar får fort greie på at sola har flytta nordover, like snøgt som fastbuande i den gamle lågtrykksrenna frå Island.
EIN TING ER KLIMAKRISA. Ein annan ting er grasbrannar og skogbrannar og tomme brønnar og vêrville vestlendingar med naseflass og faktor trettifem på uteservering. Noko heilt anna er turistinvasjonen, om dette skal vara. Det kan ikkje vara.
NÅR SKAREN ber ein vaksen mann ved jonsokleite, kan du vera trygg på at det blir ein sein vår det året. Det sa dei den gongen det var orden på meteorologien og turistane. No er det Syden i Norden. Det er for så vidt ikkje meir enn vi fortener, vi som hugsar korleis vêret var i fjor på denne tida. Men jamvel i det vêret stod ti tusen italienarar i lakksko og høge haelar i kø på Trolltunga. Ettersom sola no har gull i munn’, kan det fort bli ti tusen kinesarar i kajakkortesje mellom holmar og skjer i Rongevaer i tillegg. Berre vadlesletta og sludd kan berga oss.
DET SKAL VERA LANGT mellom folk på Vestlandet. Vestlendingar skal sitja i oljehyre på kvar sitt skjer og på kvar sin fjelltopp og halda kjeft. Sola skal vera korttidsparkert.
Om vestlendingar vil grillast og snakka til folk dei ikkje er i slekt med, reiser dei dit sola har varig opphaldsløyve. Turistar som på død og liv skal oppsøkja Vestlandet, må gå med sjøstøvlar og sydvest, ta seg fram ein og ein til Fløibanen og Preikestolen og berre snakka inni seg når dei er utomhus. Vestlandske hetebyger er vestlandsk privatliv.