Et lite «fuck you!» fra teaterets yttergrenser
Vinge/Müller
Festspillene «Panini-BoysRoom» Sentralbadet
NB: DENNE «ANMELDELSEN» er skrevet på grunnlag av de første 5 timene og 19 minuttene av forestillingen «PaniniBoysRoom» i Sentralbadet fredag kveld.
Da var luften astmastinn, og det virket som teaterkompaniet Vinge/Müller hadde gått litt tom for krutt. «Mor» i stykket hadde nettopp satt fyr på en utstillingsdukke på terrassen utenfor, og den nakne «Faderen» hadde revet opp deler av scenegulvet, til vaktenes store bekymring.
Og alt det der kan vel knapt kalles saerlig symbolsk originalt eller provoserende.
ELLERS SKULLE MAN ØNSKE at gode, gamle Sigmund Freud kunne vaert her nå, for å sette stykket i psykologisk kontekst. For at dramaet Vinge/Müller steller med er dypt freudiansk, tror jeg vi kan bli enige om.
Dessuten kan du nesten ignorere de tre slappe hjertene jeg har gitt denne forestillingen. Vanlige kriterier for teaterkritikk passer ikke helt på totalteater som dette.
«Panini-BoysRoom» er et helt annet univers, bortenfor begrepene og hinsides vanlig dramaturgi. Her er det hver publikummer for seg selv. JEG VAR IKKE PÅ DEN famøse «Vildanden»forestillingen under Festspillene i 2009, da direktøren selv stanset rabalderet etter ni timer.
Men etter å ha sittet skikkelig ukomfortabelt gjennom seansen fredag, lurer jeg på om publikum er de egentlige hovedaktørene i denne visuelt ragnaråkkenrollende odysseen.
Hver og en får snakke for seg, men det aner meg at bare ryktet om denne duoen gjør at de fleste stiller opp med skrekkblandet fryd, og en forventning om å få testet sine egne grenser, kjenne på den delen av sjelen som trekkes mot det absolutt mørkeste.
«PANINI-BOYSROOM» ER EN pest og en plage, men også dvelende vakkert og spektakulaert. Ensemblet har bygget en fabelaktig scenografi i det gamle svømmebassenget. Et slags bygdevilla fra 1970-tallet, som også er et tempel for traumer fra alle barndomsmareritts hellige moder.
Her er en guttunges oppvekst på 1980-tallet rekonstruert med manisk sans for detalj: Pop-plakatene, LPplatene, en lang og klønete deklamasjon om kvaliteten på Madonnas plate «True Blue», og store deler av Robert de Niros legendariske monolog fra filmen «Taxi Driver».
VEGGENE ER PYNTET MED detaljtegninger av stjernespillerne fra fotball-VM i 1982, og fungerer samtidig som en hyllest til det norske landslaget som klarte å slå England i 1981. Stykket er også en del av Vinge/Müllers livsprosjekt, som er å