Politikkens grenser er flyttet. Er det virkelig en statlig oppgave å befrukte friske kvinner?
Forfatter av «Den liberale familien», tankesmien Skaperkraft foreldreskapet basert på biologiske realiteter. Dette er tydelig illustrert ved at bestemmelsen om at kvinnen som føder er barnets mor, først kom inn i loven i 1997. Det forteller oss at vi tar morskapet for gitt. Foreldreskap og slekt er utenfor politikkens sfaere og eksisterer uavhengig av staten. Ved å åpne for eggdonasjon, tar staten makt til å definere morskapet mellom en fødemor og en genetisk mor. Politikkens grenser er flyttet. Morskapet er blitt politikk. Til dette kan man innvende at staten allerede har krysset denne grensen hva gjelder farskapet. Gjennom saeddonasjon har staten tatt seg retten til å etablere foreldreskap og slektskapsrelasjoner, og definere biologisk familie ut av barnets slekt.
Flere liberale politikere hevder at det å ikke tillate eggdonasjon er et inngrep i menneskers frihet. Dersom man leser barnelovens bestemmelser om foreldreskap, ser man imidlertid at det er motsatt. Mens staten i barneloven definerer foreldreskapet og familien ut av politikkens sfaere, forutsetter eggdonasjon og saeddonasjon at staten griper inn i menneskets mest private forhold og definerer slekt og familie inn og ut av menneskers liv.
I ET STADIG MER gjennomregulert samfunn går politikken lengre inn i privatsfaeren og beveger seg stadig lengre inn i det som har vaert familienes egne rom. Eksemplene er mange. Det er grunn til å stille spørsmål ved om staten vil ha lavere terskel for å gripe inn i familier den selv har opprettet, og om denne endrede forståelsen av familierelasjoner endrer maktbalansen mellom stat og individ også på andre områder.
HAR STATEN RETT TIL å begrense barnets frihet og retten til å kjenne sine foreldre? Barnet har ved saeddonasjon ikke rett til å kjenne sin biologiske far. Først ved fylte 18 år kan hun på forespørsel få vite donorens navn og fødselsnummer. Dersom donoren fortsatt er i live, er det opp til barnet å oppsøke sin biologiske far. Hvor langt må man reise, og hva kreves for å mobilisere til et slikt søk? Norge benytter jo saeddonorer fra ulike land.
Selv om barnet får vite et navn og en adresse, sier det seg selv at barnets rett til å kjenne sin far er lite reell. Tvert i mot så har norske myndigheter sikret den biologiske faren en rett til å avslå henvendelser fra barnet om han skulle ønske det.
som får hjelp ved assistert befruktning, kan bruke sine egne celler. De trenger verken egg- eller saeddonasjon. Statens dilemma oppstår fordi man også har ønsket å hjelpe noen ganske få par som trenger andres arveanlegg. Når staten disponer en saedbank, etableres en naermest absurd maktposisjon. Den politiske oppgaven blir å besvare det umulige spørsmålet: Hvem skal få barn, og hvem skal ikke få?
Å gi seg selv merkelappen liberal, er ingen garanti for at man er frihetens forkjemper.