Treffer som et godstog i magen
«Detroit: Become Human» er et hjerteskjaerende og personlig drama. Eller en spennende politihistorie. Eller en storslått frihetskamp. Valget er ditt.
seg. Noen av androidene har avvik, hvor de utvikler det som kan minne om menneskelige følelser og fri vilje. Og om historien har laert oss én ting, så er det at mennesker sjelden er saerlig positive når «de andre» krever sin plass i samfunnet. En kamp for androidenes, byens og menneskehetens fremtid er naer.
QUANTIC DREAMS NYE interaktive roman «Detroit: Become Human» er et ambisiøst spill, som føles både futuristisk og samtidig forbausende relevant for vår samtid. Referansene til slavetiden, segregering og nåtidens flyktnings-/migrasjonskriser er slående, samtidig som arbeidsløshet på grunn av automatisering er en høyaktuell problemstilling for samfunnet vårt fremover.
MIDT I DISSE hendelsene står de tre androidene Connor, Marcus og Kara med hvert sitt perspektiv på den kommende konflikten. Connor er en nyutviklet androide som hjelper politiet med å jakte på og eliminere dem som opplever avvik, mens Marcus er en avviker som opplever situasjonen som dypt urettferdig og blir en slags borgerrettighetsforkjemper for androidene.
Hjertet og sjelen i historien er derimot Kara, som tjener et barn kalt Alice og hennes voldelige og alkoholiserte far. De grusomme forholdene jenten lever under får Kara til å utvikle morsinstinkter for henne, og valgene jeg som spiller tar, er med på å bestemme skjebnen hennes.
HISTORIEN VEKSLER mellom de tre androidene, hvor mine valg hos én av dem påvirker de to andre og livene til alle rundt dem på dramatiske måter. Dette gjør mange valg veldig interessante, hvor noen kan oppleves som voldsomt tøffe.
Her har Quantic Dream tidligere vist gjennom «Heavy Rain» og «Beyond: Two Souls» at de er ekstremt gode, og i «Detroid: Become Human» hever de det enda noen hakk. De forskjellige valgene jeg tar, kan føre til vesensforskjellige historier og spillopplevelser, hvor det hele kulminerer i flere titalls potensielle avslutninger.
SAMTIDIG ER DE ikke redd for å spille på hele følelsesregisteret mitt. Titt og ofte skjer det ting som treffer meg som et godstog i mageregionen, og tvinger frem følelser jeg vanligvis holder begravd dypt inni meg.
Men illusjonen brytes dessverre ofte av kranglete kontrollere og kameravinkler. Det er pussig at et spill som er så finslipt på historie og fortellerteknikk samtidig kan føles så klønete på enkle ting som å bevege figuren min gjennom en strak korridor.
EN VIRKELIG FORHATT del av interaktive romaner som dette, er såkalte Quicktime-sekvenser. Dette er scener som utspiller seg slik en film ville gjort, men som sminkes for å se ut som et spill gjennom at spilleren blir bedt om å trykke på forskjellige knapper underveis. Riktig knapp til riktig tid fører scenen videre, mens for mange bomtrykk fører til tap.
Da hjelper det heller ikke at Quantic Dream har en egen tendens til å fylle spillene sine med helt meningsløse oppgaver, hvor jeg må sveipe med kontrolleren for å hjelpe figuren min å ta oppvasken eller trykke X for å hente klaer fra tørkesnoren.
DENNE GANGEN har de også krydret spillet med noen vanvittig nervepirrende actionscener, hvor disse Quicktime-sekvensene virkelig kommer til sin rett. Det er på ingen måte perfekt, men det er vesentlig mer moro enn det har vaert i liknende spill tidligere.
REISEN JEG HAR tatt med Connor, Marcus og Kara har vaert en emosjonell berg-og-dal-bane, og vil sitte i meg lenge. Jeg har kjent på sorg, fortvilelse, stress og smerte, og samtidig fryd og ekstase de gangene ting endelig går bra. Dette er altså sjelden sterk kost til dataspill å vaere.
SAMTIDIG VET JEG at det ligger et mylder av andre historier og venter på meg i «Detroit: Become Human», om jeg bare velger annerledes neste gang.
Men først trenger jeg litt tid til å fordøye det jeg har opplevd, og glede meg over at en liten jente med navn Alice ennå lever på grunn av mine valg. Samtidig skal jeg prøve å glemme alt jeg valgte å ofre for å få det til.
Spillanmelder