Trøstefilm for slitne mødre
«Tully» er kanskje ikke filmen du ser for å drømme deg bort fra en krevende hverdag. Men det kan vaere akkurat den filmen du trenger.
«Tully»
Regi: Jason Reitman Drama, USA, 12 år 1 time 35 minutter
TUNGE BRYSTER SOM lekker melk eller henger koblet til en pumpe. Såre brystknopper, strekkmerker, søvnunderskudd og nada overskudd til sex. Knapt har noen amerikansk film gitt en så øm og aerlig skildring av en kvinnekropp som nylig har født, og av hverdagen som sliten mamma og ektefelle. Det er rent så jeg blir rørt.
LIKE RØRENDE ER Charlize Theron i rollen som Marlo, nybakt trebarnsmor. Jeg kan knapt huske å ha sett henne bedre. Marlos slitasje synes å sitte i ryggmargen, og jeg tviler ikke et øyeblikk på at det er sant.
SAMMEN MED den travle forretningsmannen Drew (Ron Livingston) har hun datteren Sarah – «i ferd med å komme i den alderen da jenter begynner å bli ekstremt selvkritiske» – og sønnen Jonah, en skjønn, men krevende gutt med saerskilte behov. Så kommer den nye babyen.
MARLO HAR OGSÅ en bror. En ekstremt vellykket sådan. Han har en smellvakker, åleslank kone, lekker enebolig og råd til å kjøpe seg ut av alle tidsklemmer som finnes. Av ham får Marlo en barselsgave hun vil takke nei til, men gir etter for: Tully. Den unge, velopplagte og litt merksnodige barnevakten som kommer om kvelden og blir natten gjennom. Som sørger for at Marlo får sove. Som rydder og vasker hus og baker cupcakes, og dessuten er lyttende og støttende overfor en stadig mer uthvilt Marlo. DET STOPPER IKKE der. Men la meg stanse her og heller påpeke hvor dypt tilfredsstillende det er å se en film som på så ekstremt gjenkjennelig vis går inn i et helt ordinaert kvinneliv og skildrer det i fasetter som også innebaerer en hyllest til henne og de tusen hverdagene hun prøver å holde sammen.
SPESIELT INTERESSERTE kan merke seg at manus er ført i pennen av Diablo Cody, som skrev manus til Jason Reitmans mørke komedie «Young Adult» (også den med Theron i hovedrollen) og uforglemmelige «Juno» (2007). Sistnevnte handlet også om å bli og vaere mor, men sett fra et helt annet ståsted. De som så den, husker sikkert hvor bevegende den var, og hvor ustyrtelig morsom.
JEG VIL IKKE KALLE «Tully» ustyrtelig morsom, den baerer i seg et for stort alvor til det. Det er i det hele tatt som om både Cody og Reitman i mellomtiden har smakt det virkelige livet, der de helt reelle hverdagsmenneskene, ikke snålingene,