Ap må overbevise grasrota i eget parti
Det er ikke rart at Arbeiderpartiet sliter når ingen forsvarer det moderne sosialdemokratiet.
Filosof og rådgiver i Civita DAGENS ARBEIDERPARTI blir presset av Rødt, SV, radikale AUF-ere, LO-medlemmer i offentlig sektor og økt EØS-motstand. Det siste så vi til fulle under debatten om EUs energibyrå Acer.
Det er en stund siden Gerhardsenepoken, da den typiske Ap-velgeren var en mann med jobb i privat sektor.
DET MENES MYE om Arbeiderpartiet i norsk offentlighet for tiden. Det er selvsagt legitimt å ha ulike syn på hvilken politisk linje Arbeiderpartiet bør legge seg på.
Det er likevel interessant at partiet i så liten grad forsvarer sosialdemokratiet i en moderne forståelse av begrepet. Det finnes unntak, som for eksempel stortingsrepresentantene Espen Barth Eide og Eigil Knutsen. Sistnevnte, som er representant for Hordaland Ap, har forsvart Acer og understreket hvor viktig EØS-avtalen er for norske arbeidsplasser.
Norge er en liten, åpen økonomi, og spesielt Vestlandet er avhengig av eksport, som EØS-avtalen legger grunnlag for.
Mangelen på moderne, markedsvennlige sosialdemokrater får likevel en del merkelige utslag. For eksempel får Mímir Kristjánsson, som kommer fra ytre venstre, mye oppmerksomhet for boken «Hva ville Gerhardsen gjort?», som professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, omtalte som «anakronistisk tullball» i Aftenposten nylig.
Arbeiderpartiene i Europa har den siste tiden blitt kritisert for å ha blitt for elitistiske og ha lite forståelse for arbeideres verdier. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre om ledende sosialdemokrater har vaert villige nok, eller om det har vaert politisk mulig, å forsvare, formidle og forankre ideene de styrer etter.
Politisk er det vanskelig for Arbeiderpartiet å formidle at det ønsker å føre, er en markedsvennlig politikk. Det strider langt på vei mot den selvforståelsen mange i partiet har.
Dessuten handler politikk om å vise frem et tydelig alternativ til motparten.
ARBEIDERPARTIET HAR historisk lyktes relativt godt med å forankre ny og mer markedsvennlig politikk i eget parti. Men den felles forståelsen mellom partieliten og mange av partiets tradisjonelle velgere slår i dag sprekker.
Det kan tyde på at ledelsen i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har glemt at ledelse i et mer åpent og demokratisk samfunn ikke fungerer som en kommandolinje.
Trond Giskes svar på dette er «å lytte til grasrota», som er en slags variant av Frps «for folk flest». Det er ikke uklokt, men uten noe mer står det i fare for å ende opp som styringssvak populisme. Ledelsen bør, i tillegg til å lytte til grasrota, i større grad forsøke å formidle og forankre argumentene for EØS-avtalen, og forklare hvorfor vi har gått vekk fra såkalt aktiv naeringspolitikk.
«ELITEPROBLEMET» ER LANGT fra noe kun Arbeiderpartiet sliter med. På akademiske seminarer, eller i andre mer EU-vennlige kretser, er det helt vanlig å påstå at folk flest ikke aner hva EØS-avtalen innebaerer og betyr.
Påstandene er ikke usanne, men de er uheldige, dersom de legitimerer en form for elitestyre. Og det var jo på mange måter det som skjedde da folket sa nei til EU, samtidig som stortingsflertallet uansett hadde meldt oss inn i EØS.
DEN MODERNE VERSJONEN av påstanden om at «vi er alle sosialdemokrater» er ikke bare noe Arbeiderpartiet har eierskap til.
Den har på mange måter nesten blitt allemannseie og et omfattende dogme som kanskje best er illustrert med EØSavtalen.
Dagens utfordring er at avtalen er for lite diskutert og dermed demokratisk forankret hos velgerne.
Det er ikke tvil om at avtalen fungerer og har tjent oss godt, men det bør ikke bli en hvilepute. Man må ikke glemme at ideene og prinsippene man styrer etter, stadig må debatteres og forandres for å bevares.
Det er nemlig alltid nok av dem som ønsker at alternative ideer skal bli mer avgjørende. Det ser vi i fremveksten av populisme både til høyre og venstre.