Det finnes ord for å beskrive hvor sensasjonelt bra Rohey er
Jeg skal bruke en del av dem her.
til bandet. Gi meg styrke.
Taalah er en helt eksepsjonell vokalist. Det er vanskelig å beskrive stemmen og utstrålingen hennes uten å begynne å grine. Den stemmen er så uttrykksfull og full av kraft at den river ned muren av festivalrutine og tøffhetstrynefaktor du måtte ha bygget rundt deg.
Her er det bare å holde hjertet fast i hånden sin, og håpe at det holder til slutt.
25-ÅRINGEN HAR EN spennvidde og karisma du bare får ved å dyrke et helt unikt talent, kombinert med steinhard jobbing over tid. Hun danser, smiler, flørter og fraserer som hun har flere tiårs stjerneskole på CV-en.
Det har hun ikke. Debutplaten kom i fjor, og den kan virke litt flat og overivrig ved første lytt. Dette er folk som ikke gjør det enkelt for seg selv. Men på scenen er dette en helt annen opplevelse.
ROHEYS STEMME er som et tidsstrøk fra tidlig Randy Crawford til sein Erykah Badu. Den er godt forankret i den amerikanske soul-historien, med mye blåtoner og enorm dynamikk, med volum nok til å fylle Røkeriet et par ganger til.
Jeg tror den eneste grunnen til at Rohey ikke er Nordens største stjerne i sjangeren, er at denne typen hybridmusikk får altfor liten plass i offentligheten.
Det gir nok en grunn til å forbanne musikkpolitiet i NRK P3 og formatert musikkradio herfra til evigheten, men det kan vi gjøre en annen gang.
AKKURAT NÅ ER DET bedre å la seg marinere av Roheys musikk. Den er optimistisk, sprek og gir deg troen på menneskeheten tilbake.