Disse artene er uønsket i Norge
Mink, lupiner og sitkagran er fortsatt blant verstingene i den ferske listen over fremmede arter i Norge.
Tirsdag la Artsdatabanken frem den offisielle listen over hvilke fremmede arter som kan ha store har negative effekter på artsmangfoldet i Norge. Forrige gang det skjedde var i 2012. Tidligere het oversikten «Norsk Svarteliste», men den er nå omdøpt til «Fremmedartlisten». Rundt 1500 arter er oppført på den oppdaterte listen som er satt sammen av en rekke ekspertkomiteer.
Artene er inndelt i kategorier som spenner fra «svaert høy risiko» til «ingen kjent risiko».
Og det finnes mange kjenninger og truende arter på listen. Her er fire av dem:
1. Mink
Minken etablerte seg i Norge kort tid etter at den første minkfarmen ble etablert i 1927. Den rømte fra oppdrettere og spredte seg over store områder. I løpet av en femtiårsperiode koloniserte den nordamerikanske arten det meste av Norge bortsett fra øyområder som ligger minst fem kilometer fra områder med fast minkbestand.
Minken er et mårdyr som dreper sjøfugl og angriper reir på bakken, og har hatt en klar negativ effekt på mange bestander, også rødlistede arter. Minken fortrenger også ilder, som er en sårbar art.
Status: Svaert høy risiko
2. Sitkagran
Motstandere omtaler den gjerne som «pøbelgran», men den er også økonomisk viktig for kystskogbruket.
Sitkagranen
er
egentlig
Det er lite liv i skogbunnen under sitkagranen, som har status «svaert høy risiko» i Fremmedartlisten. hjemmehørende i det vestlige Nord-Amerika. I skogplantingens gullalder på Vestlandet fra 1950-tallet var sitkagran det desidert viktigste fremmede treslaget som ble brukt. Den produserer mange frø og sprer seg raskt fra stedene der den er plantet.
Treslaget tåler både vind og salt godt, og klarer seg derfor godt i områder naer hav og sjø. I unge, tette plantefelt blir lystilgangen så liten at skogbunnen blir svaert fattig.
Har store negative effekter på det naturlige artsmangfoldet, og forventes å spre seg videre i kystnaere områder som blåbaerskog og den truede naturtypen kystlynghei.
Status: Svaert høy risiko
3. Amerikansk hummer
Amerikansk hummer er funnet en rekke steder, også naer Bergen. Den har mest sannsynlig kommet til Norge gjennom import av levende sjømat. Funnene har så langt vaer sporadiske, men forskerne er likevel svaert bekymret hver gang den spores i norske farvann.
Denne hummerarten kan lett forveksles med vår europeiske hummer, og DNA-analyse er ofte påkrevd for å skille artene. Amerikansk hummer kan vaere baerer av en bakterie som gir den alvorlige sykdommen gaffkemia. Det utgjør en smitterisiko for europeisk hummer. Så langt er det ikke observert europeisk hummer som har overlevd denne smitten.
DNA-analyser har også påvist tilfelle av kryssparing mellom artene. Ekstra bekymringsfullt er det at eggene kan utvikle seg til hybridhummer. I tillegg til genetisk påvirkning, kan amerikansk hummer spre sykdom.
Amerikansk hummer kan ta med seg bakterier som medfører total dødelighet på europeisk hummer.
Status: Svaert høy risiko
4. Hagelupin
Svaert populaer prydplante hos mange hageeiere. Kommer fra vestlige delen av Nord-Amerika, og ble først dokumentert som forvillet art i Norge i 1913. Ekspanderte langsomt frem til rundt 1980, da den eksploderte. Arten ble etter hvert vanlig langs omtrent alle veier i Sogn og Fjordane, og dukket opp på svaert mange prospektkort fra fylket i denne perioden.
Hagelupin er en drøyt 1 meter høy flerårig urt (staude). Planten kan også spres med biter av jordstengler. På røttene utvikles bakterieknoller.
Den ble lenge sådd ut for å stabilisere jordmasser langs veier og jernbaner, der trafikken har bidratt til å spre den videre. Hagelupinen har også spredd seg ut fra mange hager.
Hagelupinen har stort potensial til å fortrenge andre arter og gjør at naeringsinnholdet og dermed sammensetningen av arter blir endret.
Status: Svaert høy risiko