Filmen begynner dumt, men blir heldigvis enda dummere etter hvert
Den visuelle historiefortellingen i «Jurassic World: Fallen Kingdom» er kraftig oppgradert, men manuset er fortsatt syltynt.
DET MAN EGENTLIG trenger å vite om «Jurassic World: Fallen Kingdom» er at den er ufattelig dum. Og at filmskaperne etter hvert tar inn over seg hvor dum den er. Den innsikten innebaerer at vi forlater «jungeleventyret». Filmen blir til en mindre episk «gotisk skrekkfilm», men blir til gjengjeld mer fokusert.
Første halvdel av «Jurassic World: Fallen Kingdom» er en streit oppfølger til «Jurassic World» (2015). Rollefigurene Owen (Chris Pratt) og Claire (Bryce Dallas Howard) må tilbake til øyen der alt gikk galt for tre år siden. Et par minutter går med på å vise hvordan forrige films grufulle hendelser resulterte i politisk uro. Et par sekunder går med på å fortelle om gedigne utbetalinger til ofre og pårørende.
DETALJEN O erstatningskrav er morsom, men penger er blodig alvor i handlingen – og egentlig i alle «Jurassic»-filmene. Gang på gang må heroiske eksperter og idealistisk ungdom rydde opp etter grådige finansfolk. Når hovedhandlingen i «Jurassic World: Fallen Kingdom» settes i gang, er det fordi bobestyreren Mills (Rafe Spall) prøver å tjene penger på dinosaurteknologi. Owen og Claire blir med for å redde gjenlevende dinosaurer.
«MONSTRENE» har drept og gjort forferdelig skade i fire filmer nå. Likevel prøver man stadig å temme det utemmelige. Denne evigvarende sirkelen av kaos og ødeleggelse skyldes drømmen om profitt. Det er en slags sannhet i dette.
Sannhet er likevel nederst på listen over ord man bør bruke for å beskrive «Jurassic World: Fallen Kingdom». Rollefigurene Owen og Claire er syltynt skildret, og deres motivasjon til å oppsøke livsfare er søkt. Deres indre liv så å si fravaerende, bortsett fra en umotivert attraksjon mellom dem. Bifigurene har enda mindre sjelsliv å rutte med.
FILMEN UNNGÅR KRISE takket vaere regissør J.A. Bayonas gedigne visuelle kompetanse. Både kamera og rollefigurer beveges av regissøren som i en kul animasjonsfilm. Den lekne formidlingen er en kraftig oppgradering siden forrige film.
Bayona sliter like fullt med å vise frem psykologisk dybde og spennende relasjoner mellom folk. Derfor er den siste halvdelen – hvor rollefigurene isoleres i en klaustrofobisk setting – den mest vellykkede. Fra og med da handler det kun om å overleve. Kall det gjerne et «spøkelseshus».
EN FILM HVOR en vesentlig del struktureres som en attraksjon fra en fornøyelsespark er kynisk. Dumt er det også. «Spøkelseshuset» er riktignok aerlig overfor publikum. Dette skal underholde, men også selge billetter til Universals fornøyelsesparker. «Fallen Kingdom» blekner ved siden av bedre gjennomført underholdning. Dermed tre hjerter. Få fornøyelsesparker tilbyr innsikt eller gode historier. De underholder likevel.
ANMELDT AV EMILIO SANHUEZA