Mørk avskjed med årets festspill
Festspillenes avslutningsforestilling er tidvis imponerende, men den er også for dunkel og ujevn.
«Life is a Dream»
Samtidskompaniet Rambert Koreografi: Kim Brandstrup, design: Quay Brothers, lysdesign: Jean Kalman, kostyme: Holly Waddington kostyme, Bergen Filharmoniske Orkester, dirigent: Paul Hoskins, fiolin: Maria Angelika Carlsen, klarinett: Christian Stene. Festspillene i Bergen, Grieghallen. ONSDAG GIKK ANDERS BEYER opp på scenen for å runde av årets Festspill. Ansatte, frivillige, styret og publikum fikk velfortjent applaus før det siste arrangementet av totalt 400 skulle avsluttes. Om noen synes at åpningen var preget av for lite fest og moro, hadde de neppe vaert fornøyd med nivået av «god stemning» på avslutningen.
For den er bekmørk.
«LIFE IS A DREAM» ER skrevet av spanske Pedro Calderón de la Barca i 1635, og har seinere blitt både film og bok.
Historien handler om den polske prinsen Segismundo, som er låst inne av sin far fordi en spådom sier han vil lage skandale i landet og drepe sin far. Han blir en kort periode løslatt, men satt i fangenskap igjen fordi det kan se ut som om spådommen vil bli sann, og hans far prøver å overbevise han om at det hele har vaert en drøm.
ET MARERITT VIL VEL vaere en mer presis betegnelse. Og det er nettopp en mørk og marerittaktig tilnaerming den danske koreografen Kim Brandstrup har valgt. Brandstrup har fått utfolde seg med det britiske samtidsdanskompaniet Rambert, og Bergen Filharmoniske Orkester spiller musikk av den polske komponisten Witold Lutoslawski.
I fortellingen vet ikke prinsen hva som er sant eller ikke, hva som er virkelighet og hva som er fantasi, og slik er det også å oppleve denne forestillingen. Hvem er det som drømmer hva? Hvem bestemmer hva som skal skje? Det er ikke en klar og tydelig handling som fortelles,