Selvopptatt og sjarmerende
Bergenfest-aktuelle Father John Misty er en drittsekk du må elske.
AMERIKANSKE Father John Misty har gjort karriere på å veksle mellom det narsissistiske og det sjarmerende – han er en saerdeles elskbar drittsekk.
Hans låter har et enormt ego i sentrum, og karakteren Josh Tillmann, som han egentlig heter, er mer enn ofte nonchalant, utsvevende, arrogant.
«I LOVE YOU, HONEYBEAR» (2015) ble hans reelle gjennombrudd, og er klissete, nesten for mykt, som varm margarin. På «Pure Comedy» (2017) fant han endelig en balanse; hans typiske utsvevende, litt melodramatiske stil kombinert med oppriktig poengterte tekster.
Om «Pure Comedy» var en høydare, er «God’s Favorite Customer» hans virkelige mesterverk.
DET ER INGEN TVIL om at det er Father John Misty man hører på, når platen settes i gang. Han er umiskjennelig, både musikalsk og lyrisk. Hans teatralske, ofte naermest karikerte lydbilde er blitt strammet til, og er strømlinjeformet på enormt kledelig og aldri kjedelig måte.
Faktisk er den så klassisk at man klør seg i hodet av og til – det kunne vaert Beatles, det kunne vaert John Cale på sitt koseligste. Se bare på den magiske overgangen fra «Disappointing Diamonds Are the Rarest of Them All» til «God’s Favorite Customer». Sistnevnte oppnår nesten – kremt – guddommelige høyder med sitt elektriske orgel og kvinnelige crooning i bakgrunnen.
HANS EGO ER stadig tilstedevaerende i låtene, som for eksempel på herlige «Mr. Tillmann», et testament på hans stadige divanykker og «rockestjernehet».
Låten forteller på mest sjarmerende vis om hans til- synelatende ville festvaner og i detaljer om ødelagte hotellrom sett gjennom en resepsjonists forståelsesfulle øyne. Hele platen ble skrevet under et seksukersopphold på et hotell. Man kan fort lese den som en sjekk-inn til selvinnsikten – forfallet blir beskrevet allerede på platens andre låt.
«GOD’S FAVORITE CUSTOMER» er en form for utluftning og katarsis for Tillmann, og det gjør platen til hans mest genuine, og ikke minst mest empatiske så langt. Han veksler hele tiden mellom sin arrogante karakter, som på «Date Night», og et skamfullt, reflekterende selv, på «Please Don’t Die».
PÅ SITT MEST selvgranskende er han uimotståelig, som på «The Songwriter» og «The Palace» hvor han naermest hvisker «I’m in over my head». Skjønnheten ligger i kontrastene – det er også der empatien kommer inn i bildet.
Father John Misty understreker at de faerreste av oss har kun én side, og denne vekselvirkningen mellom pompøs og menneskelig gjør «God’s Favorite Customer» så minneverdig at en umiddelbart behøver å høre den igjen.
Musikkanmelder