Det store sjøslaget
Regjeringen vil la Color Line erstatte 700 norske sjøfolk med utenlandske. Med det kan vi tape mer enn arbeidsplassene.
Rådgiver i Tankesmien Agenda
DE BLÅ OG HVITE Kiel-fergene til Color Line, som man gjerne forbinder med taxfree og familieshow, har inntatt sentrum av en opprivende politisk debatt. Bakgrunnen for saken er at den blåblå regjeringen har lagt opp til endringer i hvilket register de norske utenriksfergene kan plasseres i. I dag er Color Lines Kiel-ferger i Norsk Ordinaert Skipsregister (NOR), mens i fremtiden skal de kunne registreres i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). I NOR er det norske lønns- og arbeidsvilkår som gjelder. Hvis Color Line flytter fergene til NIS, kan de erstatte 700 norske arbeidstakere med utenlandske ansatte til en lønn fra deres hjemland, langt under hva man kan leve av i Norge. EN OMREGISTRERING er et betydelig tap for de 700 norske som mister jobben. Men regjeringen har begrunnet ordningen med at alternativet er å miste 2500 norske arbeidsplasser, ettersom Color Line hevder de vil flagge ut til Danmark hvis fergene ikke kan registreres i NIS. Dersom dette var hele fortellingen, kunne man argumentert for at 1800 norske arbeidsplasser spart kanskje er en ubehagelig nødvendighet. Men når Color Linesaken har skapt stor politisk konflikt, er det fordi den handler om noe større.
Forrige uke stilte flertallet på Stortinget seg tvilende til faktagrunnlaget i saken, og ba regjeringen gå gjennom forutsetningene. I revidert nasjonalbudsjett fikk KrF gjennomslag for at saken skal utsettes og vurderes på nytt. Og det trengs. Utover faktarot, kan det også hevdes at åpningen for omregistrering av utenriksfergene er kortsiktig og svak naeringspolitikk, og at konsekvensene vil utfordre samfunnskontrakten mellom naeringsliv og fellesskapet i Norge.
DET ER MANGE forhold som har ligget til rette når vi tidligere har klart å bygge opp sterke norske naeringer som konkurrerer globalt. Men noen ting er felles på tvers: Vi har satset der vi har spesielt gode forutsetninger for å lykkes, eksempelvis som følge av naturressursene våre. Vi har bygget naeringene på norske arbeidsplasser. Og vi har konkurrert på kvalitet fremfor lav lønn. I Norge har vi verdens høyeste lavlønnsnivå, og vi har små lønnsforskjeller.
Norske arbeidstakere har fått sin del av verdiskapingen når bedriftene gjør det godt. I retur har bedriftseierne fått glede av et lavt konfliktnivå og produktive ansatte som omfavner omstilling, kompetanseutvikling og bruk av ny teknologi.
Utflagging av arbeidsplasser og tilrettelegging for lavlønnskonkurranse derimot har aldri gitt oss noen naeringspolitiske eventyr. For når jobbene gjøres av utenlandske ansatte, som ikke bor her, og ikke tar med seg verdifull erfaring mellom jobber og bransjer i Norge, blir grunnlaget for naeringsutviklingen svekket over tid. Sett i lys av at den maritime naeringen er en uttalt satsingsnaering for regjeringen, er strategien med å åpne for omregistrering av Kiel-fergene til NIS derfor fullstendig feilslått.
COLOR LINE-SAKEN utfordrer dessuten forventningene om hva private aktører yter tilbake til samfunnet, sett opp mot hva de får. Color Line har tilgang til saerlige gunstige politiske ordninger. De får subsidier gjennom tilskuddsordningen for sjøfolk, en ordning med ett eneste formål: å sikre norske arbeidsplasser i maritim