Eirin Eikefjord
Det ble begått mange feil i Søviknes-saken. En ny etterforskning reparerer ingen av dem.
HVA SKJEDDE EGENTLIG da Terje Søviknes gikk til sengs med en full 16-åring på FpUmøtet i Langesund natt til 30. januar 2000? Det finner vi nok aldri ut av. Det er ingen tvil om at de lå sammen. Der stopper enigheten. Søviknes påstår at det var frivillig. Og ikke bare det: Hun skal ha strippet for ham og tatt initiativ.
Kvinnen kaller det et overgrep. I mars
2000 anmeldte hun Terje Søviknes for voldtekt.
Etter ett år med utsettelser og en påfallende knapp etterforskning, tok det statsadvokaten omtrent ett døgn å henlegge saken som «intet straffbart forhold».
Nå ber kvinnen om at voldtektsanklagene mot olje- og energiministeren blir etterforsket på nytt. Det fører neppe noe godt med seg.
DET ER JO EN slags poetisk justis i alt dette: Frp har gått tungt inn for at de groveste lovbruddene aldri skal foreldes. Noe av det første de gjorde i regjering var å fjerne foreldelsesfrister. Nå blir en statsråd i partiet forfulgt av en 18 år gammel sak.
«Det er en seier for rettferdigheten», sa partiets Jan Arild Ellingsen om at gamle saker aldri skal få hvile.
Det er på ingen måte sikkert.
Når det har gått veldig lang tid, svekkes bevisene. Verdien av vitneavhør er minimal. Risikoen for feil øker. Alt dette går ut over rettssikkerheten. Tvilen og usikkerheten er så stor at saken sannsynligvis ender med henleggelse likevel.
Omtrent slik argumenterte Advokatforeningen under høringsrunden. Statssekretaer i Justisdepartementet, Sveinung Rotevatn (V), var enig.
– Dette er ren symbolpolitikk, sa Rotevatn da Høyre- og Frp-regjeringen fjernet foreldelsesfristene for drap, voldtekt og overgrep mot barn i 2014.
GRUNNLOVEN BEGRENSER muligheten til å ta opp igjen saker som allerede var foreldet da fristene ble fjernet. Kvinnens advokat Jannicke Keller-Fløystad mener det skal gå likevel.
Siden ingen ble siktet, står statsadvokaten fritt til å gjenåpne en henlagt straffesak. Dessuten ble kvinnen påført «betydelig skade på legeme eller helse» etter episoden med Søviknes. Dermed er strafferammen for voldtekten 21 år, og den opprinnelige foreldelsesfristen 25 år, mener hun.
Keller-Fløystad gir tre begrunnelser for kravet om gjenåpning: mangelfull etterforskning, uriktig henleggelse og nye bevis. At gjenåpning er en dårlig idé, betyr ikke at påstandene er grunnløse.
DET FREMSTÅR NOKSÅ åpenbart at politietterforskningen var mangelfull og lemfeldig.
Kvinnen anmeldte saken i mars 2000. Først i februar 2001 ble Søviknes avhørt. Syv dager senere innstilte politiet på henleggelse.
Forklaringene sprikte, men 16-åringen fikk aldri kommentere påstandene hans i avhør. Politiet hentet ikke inn journaler om helsetilstanden hennes. De vurderte tilsynelatende ikke om Søviknes hadde skjenket en mindreårig, eller om han misbrukte stillingen sin som offentlig tjenestemann og nestleder i partiet.
Advokat Keller-Fløystad mener saken handler om tilliten til politiet, og stiller spørsmål ved om politi og statsadvokat har vaert tilstrekkelig objektive.
Det er helt nødvendig å stille slike spørsmål når en fremtredende rikspolitiker og Frp-kronprins med makt, posisjon og stort kontaktnett blir anmeldt. Det betyr ikke at det er riktig å ta opp igjen straffesaken.
SØVIKNES-SAKENS problem er ikke bare motstridende forklaringer, det er også mangel på bevis. Men Keller-Fløystad mener det er kommet nye bevis i saken.
Kvinnen er nå diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Sammen med en alvorlig depressiv episode vinteren 2000, skal det underbygge at det var en voldtekt som fant sted den natten i Langesund.
Men gjør det egentlig det?
Man skal ikke vaere veldig skarpskodd advokat for å så tvil om årsakssammenhengen her.
Episoden var åpenbart traumatisk og har forfulgt henne hele livet. Hun har måttet bli voksen som «den jenten». Det betyr ikke at hun ble voldtatt. Det er umulig å fastslå om kvinnens problemer skyldes Søviknes. Det finnes alltid andre forklaringer.
Hennes egen oppfatning av saken har nok mye å si for reaksjonene i ettertid. En subjektiv opplevelse av å utsettes for overgrep er et traume, uavhengig av om det objektivt sett var en voldtekt som fant sted.
Uansett hva som skjedde, var kvinnen dårlig rustet til å takle det. Hun kom nok til Langesund med en større sårbarhet enn mange andre. Hun har vaert anorektisk, tvangsinnlagt, psykotisk og på kjøret, og kan ha vaert predisponert for både PTSD og depresjon.
DET ER VANSKELIG å se for seg at disse nye bevisene står seg i noen rettssak. Det beste kvinnen kan oppnå, er at saken blir henlagt på grunn av foreldelse eller bevisets stilling. Men det er kanskje også poenget.
Når en sak er henlagt som «intet straffbart forhold», skal det svaert mye til å få voldsoffererstatning. Straks den får usikkerhetsstempelet «bevisets stilling», er utsiktene til penger fra staten betydelig bedre.
Kvinnen i Søviknes-saken fortjener all mulig sympati. Hun er blitt utnyttet i en sårbar situasjon, av en maktperson som stadig figurerer i media og får nye toppverv. Det betyr ikke at det er riktig at voldtektssaken trekkes frem igjen.
Det ble begått mange feil i Søviknessaken. En ny etterforskning reparerer ingen av dem.