Folksomt i teltet
18.34: Mens folk ventet på at utendørskonsertene skulle komme i gang, søkte mange ly i teltet. Stemningen var trivelig, luften varm og ølet antagelig kaldt. På knappe ti minutter, mens BT var til stede, økte publikumstallet i Magic Mirror-teltet fra 250 til 350. På scenen foregikk ikke noe mer enn lydsjekken til Anna of the North. – Vi skulle på George Ezra, nå venter vi her i stedet, sa Synne Kalsaas. – Jeg er spent på vaeret utover kvelden. Håper ikke de må avlyse noe mer. 18.59: Slik innledet kanadiske Colter Wall torsdagens første utendørskonsert. Foran Bastionen sto et relativt stort og saers godt kledd publikum klare. Sydvestene og renghettene vugget snart i takt med cowboyhatten på scenen. – Her er en sang om å besøke hjembyen sin, havne på galeien, kanskje sovne på en park i benken og straks bli arrestert av politiet, sa Wall som innledning til låt nummer to. Tydeligvis en artist som har vaert ute i dårlig vaer før, altså.
Dere er vel
– FOLKENS, ER DERE OK? vant til dette her?
Tja, hva skal man si, Father John Misty? Vestlendinger er vant til regn og vind, men å stå utendørs på konsert midt i blesten blir aldri helt dagligdags.
Sant å si er det vanskelig å vite hvem man burde anmelde under slike omstendigheter. Arrangørene, som flyttet Father John Misty til en tørrere scene og sørget for at det ble konsert i det hele tatt? Publikum, som trosset vaeret og kom seg til Bastionen med humøret intakt? Eller artisten, dandyen fra California som måtte klare seg uten fullt band for anledningen?
SISTNEVNTE KLARTE seg i hvert fall utmerket med bare kassegitar og pianist. Lyden var utmerket, mannen bak tangentene ga låtene trøkk og dynamikk, og hovedpersonen sang helt nydelig.
Uten rocketakter og sceneshow fikk dessuten musikken et uventet inderlig preg. Father John Misty er en mann som elsker å harselere med både seg selv og sine tilhengere, skal man tolke tekstene, men her fremsto han mer som romantiker enn refser. Låter som vanligvis oser av sarkasme åpenbarte i stedet sine såre, sympatiske sider.
På den annen side mister Misty en dimensjon uten bandet. I unplugged-versjon hører man hvor likt mye materialet er, bygget over samme tempo, liknende vendinger og en konstant ordflom. Heldigvis var settet spekket med låter fra hans mest melodiske album, «I Love You, Honeybear» (2015). Pianistens forkjaerlighet for å hamre dramatisk på de mørkeste tangentene ga dessuten musikken en ekstra snert. Konklusjonen får vaere at alle involverte gjorde sitt ytterste for å redde dagen. Profesjonalitet på og bak scenen sørget for at publikum kunne briljere med sin tålmodighet og velvilje.
Ikke verst for en Californiastjerne i solbriller og småsko.