Frøy Gudbrandsen

Socialdemokraterna i Sverige viser hvordan politikere ikke bør omtale egne velgere.

SEPTEMBER er det riksdagsvalg i Sverige, og Socialdemokraterna har en verst tenkelig start på valgkampen. Statsminister Stefan Löfvens parti raser på målingene. Ekstra smertefullt er fallet fordi det er kjernevelgerne som forsvinner, og en del av dem går til erkefienden Sverigedemokraterna (SD).

I en stor velgerundersøkelse fra Statistiska centralbyrån i september, svarte 46 prosent av LO-medlemmene at de ville stemme sosialdemokratisk. I juni hadde andelen falt til 38,5 prosent. Det er dramatisk.

Saerlig urovekkende er det at en del velgere som ikke i utgangspunktet liker SD nå sier de vil stemme på dem. Det er et protestvalg på trappene i grannelandet.

MEN SOCIALDEMOKRATERNAS reaksjon på «missnöjesröster» bør ikke berolige partiets tilhengere. Aftonbladets artikkel om hvordan velgerne skal vinnes tilbake, er i grunn en oppskrift på hvordan partiet kan miste flest mulig.

Strategien er å vaere tydelig på at hvordan man stemmer spiller en rolle, ifølge avisen. Om Löfvens utgangspunkt er at velgerne ikke har forstått at stemmer teller, er han dømt til å tape. Velgere som er villige til å stemme på et parti de misliker, prøver å si noe.

Uten at jeg har prøvd å vaere statsminister, innbiller jeg meg at det er bedre å lytte enn å belaere i en sånn situasjon.

«DET ER IKKE RART å vaere sint på politikere og misfornøyd med migrasjonspolitikken, men til slutt må man likevel ta ansvar for hvordan man stemmer. Proteststemmer er ok for barn i trassalderen, voksne tar ansvar for sine handlinger». Slik uttrykker planleggingssjef ved Statsministerens kontor Wille Briksten seg på Twitter.

Å omtale velgere som barn i trassalderen er omtrent så nedlatende og arrogant man kan bli. Om noe, er slike kommentarer trolig bare egnet til å forsterke protestviljen.

Det er bare å kjenne litt på følelsen en slik påstand vekker i en selv: Forteller noen meg at jeg er en trassig unge fordi jeg mener som jeg gjør, skal jeg love at jeg blir en.

Fallet i Socialdemokraternas oppslutning har pågått over lang tid, noe som gjør det hele verre. Men Stefan Löfven har et ekstra stort problem, fordi innvandringssaken er blitt så viktig.

I SVENSKA DAGBLADET pekes det på at Löfvens parti ikke har sakseierskapet til innvandring. Hvis innvandring blir en sak, er det uansett Sverigedemokraterna som snakker om det.

Dermed er Löfven malt opp i et hjørne: Velgerne hans etterlyser tydeligere løsninger på innvandringen, men når han snakker om saken er det motstanderen som tjener på det.

Socialdemokraterna sliter med troverdigheten i innvandringsspørsmål. De siste to årene har Löfven sørget for flere innstramminger, noe velgerne hans støtter opp om. Men som Dagens Nyheter-kommentator Ewa Stenberg påpeker, husker velgerne godt hans reaksjon på flyktningkrisen, at hans Europa ikke bygger murer.

DET HJELPER heller ikke på bildet at regjeringen sørget for at 9000 enslige mindreårige asylsøkere med avslått søknad får en ny sjanse til å bli.

Er et nei et nei i svensk asylpolitikk, eller er det et kanskje? Vedtaket forsterker inntrykket av at Löfven sier han står for en streng asylpolitikk, men ikke helt praktiserer det.

I valgkampen så langt har Socialdemokraterna iherdig forsøkt å få debatten til å handle om velferdsstaten. Lykkes partiet med det, har de en mulighet til å stanse fallet. En fersk måling fra SvD/SIFO tyder på at de kan ha lykkes med det. Men det handler trolig mer om å hindre en total katastrofe enn å gjøre et godt valg.

Kanskje klarer SD selv å skremme fra seg noen protestvelgere innen september. Visetalsmann i Riksdagen, Björn Söder, får kraftig kritikk for å mene at samer og jøder ikke er svenske. I går gikk en lokal kandidat for SD av, etter at det kom frem at han har støttet den nazistiske bevegelsen Nordiska motståndsrörelsen.

Å omtale velgere som barn i trassalderen er omtrent så nedlatende og arrogant man kan bli.

MEN PÅ TOPPEN har altså SD partileder Jimmie Åkesson, som nyter stadig større tillit hos velgerne. Det er det lett å forstå at politiske motstandere misliker.

Å true velgerne med at «röstar man på Jimmie Åkesson, ja, då riskerar han att bli statsminister», slik finansminister Magdalena Andersson gjør, er en risikabel vei å gå. Det er ikke sikkert statsminister Åkesson er en så avskrekkende tanke for hennes tapte velgere.