Nei til nynorsk-diktatur
Viseformann i Bokmålsforbundet omfatter hele årskullet, menn og kvinner, viser at bare 7,5 prosent har valgt nynorsk som sin målform (i Bergen kun 0,3 prosent). Det skulle derfor ikke herske noen tvil om hvilken målform som ønskes av det store flertall av innbyggerne i Hordaland fylke.
JEG HAR FORSTÅELSE for at nynorskbrukerne ønsker å bruke sin målform. Vi i Bokmålsforbundet støtter dem i det. Derimot finner vi det helt uakseptabelt at de samme nynorskbrukere vil nekte bokmålsbrukerne å bruke sin målform. Dette er intolerant, og intet annet en ren ekstremisme.
Til stadighet hevder målfolk, gjerne med en krokodilletåre i øyekroken, hvor viktig det er med språklig mangfold. Derimot i de områder hvor de er i flertall, eller sitter med den politiske makt, slik tilfellet er i Hordaland fylkesting, har pipen en annen lyd. Her vil de ha seg frabedt språklig mangfold.
MANGE MÅLFOLK vil hevde at målvedtaket i Hordaland fylkesting 13. juni var en seier. I så tilfelle må det betegnes som en pyrrhosseier, en dyrekjøpt seier, som vil slå tilbake på dem selv.
Det er besluttet at Hordaland fylke og Sogn og Fjordane fylke skal slås sammen til storfylket Vestland med virkning fra 2020. Også her har de to fylkesting vedtatt nynorsk som eneste tillatte målform i storfylket. Det må vaere på sin plass å påpeke følgende språklige faktum i det nye Vestland fylke: Bare 38,3 prosent av innbyggerne i storfylket har valgt nynorsk som sin målform i sin skattemelding. Forsvarets sesjonsstatistikk viser at kun 11,9 prosent av ungdommen i Vestland fylke har valgt nynorsk. Som vel dokumentert, er det et stort flertall av bokmålsbrukere i det nye fylket. Nynorsk går tilbake overalt. Bortsett fra Vestlandet og tilgrensende områder, kan nynorskbrukerne i resten av landet knapt regnes i prosent.
FOR AT NYNORSK i det hele tatt skal overleve som målform, er nynorskbrukerne avhengig av velvilje fra de vel 90 prosent av landets innbyggere som foretrekker bokmål. Den velvilje oppnår nynorskbrukerne garantert ikke ved den fanatisme de utøver i de såkalte nynorskområder. Det er på høy tid at fylkestingsrepresentantene begynner å lytte til det folk de representerer. I stedet for å drive en språkkrig mot sin egen befolkning, bør fylkestinget vedta at alle fylkeskommunalt ansatte skal få bruke den målform de selv ønsker. Dette i overensstemmelse med vanlige demokratiske prinsipper. DET ER NESTEN rørande å lesa den omsorga som BT viser for nynorsken på leiarplass 15. juni, etter at fylkestinget mot Høgre og Framstegspartiet sine stemmer vedtok at Bybanen og alle vidaregåande skular i Hordaland skal administrerast og skiltast på nynorsk.
Målfolket og fylkespolitikarane må for all del ikkje provosera bokmålsfolket, får me høyra. Avisa hevdar og at vedtaket svekkjer det språklege mangfaldet, og det blir vist til at dei to målformene lever side om side i aviser som BT, Aftenposten og VG. Det er for så vidt rett, bortsett frå at nynorskprosenten i dei to nemnde riksdekkjande avisene framleis er under 1 prosent, og i Vestlandets regionavis BT ligg prosenten på kring 10 prosent, men burde vore naerare 50 prosent dersom folketalet i det nye Vestlandsfylket blir lagt til grunn.
DET ER OG GRUNN til å minna om at den same argumentasjonen som BT bruker, vart og brukt mot dei som ville innføra nynorsk skilting på Haukeland universitetssjukehus, og me fekk høyra kor mange sengepostar som ville bli nedlagt dersom dei gjorde det. No er nynorsk skilting gjennomført både på Haukeland og på den nye Høgskulen på Vestlandet, utan at ein einaste sengepost er nedlagt, og dei fleste bergensarar synest å vera godt fornøgd med det. Kvifor skulle ikkje det same vera tilfelle med Bybanen og dei vidaregåande skulane?
Bystyret i Bergen vedtok nyleg ein aksjonsplan for nynorsken i Bergen, der eit av hovudprinsippa er at nynorsken skal vera meir synleg i Bergen. Difor er vedtaket i fylkestinget også i tråd med målsetjingane i Bergen kommune. Det vil gjera nynorsken synleg midt i all bokmålsdominansen elles i samfunnet, og auka det språklege mangfaldet.
MEN MÅLFOLKET har ikkje gløymt dei andre kampane som BT nemner. Eit anna prinsipp som bystyret vedtok, er at det skal vera lett å velja nynorsk. Men kampen som foreldre og elevar må føra mot skulebyråkratar for å få oppretta nynorske parallellklassar og få digitale laeremiddel på nynorsk, viser at det enno er langt mellom ord og handling.
Laerdomen frå denne kampen er at nynorsken får ingenting gratis, og dersom målfolket ikkje hadde vågd å stå på krava, hadde dei ikkje oppnådd nokon ting.