– Når Demirtas er i fengsel, er vi alle sammen i håndjern
Vegger uten tak, vinduer uten glass, en lenestol uten mann. Det er noen av restene av den gamle bykjernen i Diyarbakir, kurdernes viktigste by i Tyrkia.
– Han er jo også intellektuell, sier hennes mann, Imdat.
Så snart nyhetene begynner på TV, skifter han kanal.
Stemte på Erdogan
Det var president Erdogan som innledet fredsforhandlingene med PKK i 2013, og det ga ham også støtte fra mange kurdere, som ønsket en slutt på konflikten. En av dem var Berivans mor Hansa (64), som har opplevd de mer enn 30 årene med konflikt mellom PKK og Tyrkia på naert hold.
– Jeg pleide å stemme på Erdogan og partiet hans. Vi følte det samme for Erdogan som vi føler for Demirtas i dag, fordi de snakket om en fredsprosess, forteller Hansa.
Da fredsprosessen kollapset i 2015 og konflikten flyttet seg inn i byene, ble vanlige kurdiske familier som Berivans fanget i gatekamper og portforbud. De flyktet.
En gang dro Berivan tilbake for å se hvordan det sto til med deres gamle hus, men det var borte.
– Jeg kunne ikke gjenkjenne huset mitt, fordi det ikke var noe hus der. Det var bare jord og en av bamsene til barna. Ikke én vegg sto igjen. Jeg fant eierbeviset vårt på huset under en murstein, forteller Berivan.
Siden 2015 har freden, som den fengslede presidentkandidaten snakker om, virket fjern, men Berivan og moren hennes håper at den vender tilbake.
– Vi er brødre og søstre med tyrkene. Ingen skal dø på noen av sidene, sier Berivan.
En ny fred
I det halvannet året fredsprosessen varte, endret livet seg i Diyarbakir. Erdogan opphevet forbudet mot å snakke kurdisk og imøtekom noen av kurdernes ønsker om bedre rettigheter. Stemningen var mer avslappet i byene og det var som om folk kom naermere hverandre, husker Rozerin (21), Berivans yngste søster.
– Mens fredsforhandlingene pågikk gikk vi med kurdiske farger og snakket kurdisk fritt på gaten, men slik er det ikke lenger, forteller 21-årige Rozerin.
Forandringene var imidlertid kortvarige. Da fredsprosessen sluttet, opphørte også de nye vanene.
– Nå snakker vi ikke lenger kurdisk på gaten, sier Rozerin.
Siden ble stadig flere kurdiske lokalpolitikere og parlamentarikere satt i fengsel, og kurdiske foreninger.
For Berivan handler ikke politikk om kurdere og tyrkere, om den ene eller den andre siden. Det handler om å ønske fred.
– Jeg vil bare ha lov til å bruke min demokratiske rett til å stemme på partiet jeg vil, sier Berivan.