Fars møte med Haukeland var uverdig
JEG KOMMER HJEM til ham. Han er blek og kaldsvetter, kaster fortsatt opp og greier ikke å forflytte seg. Jeg ringer selv AMK, refererer til tidligere kontakt fra Fantoft, og ber om at han hentes med ambulanse siden han ikke er mobil og allmenntilstanden hans er betydelig nedsatt.
Jeg blir spurt om han kan bevege bena og er klar i tale, og svarer bekreftende. Da kan han kjøres i taxi eller privatbil, dette er ikke akutt. Ambulansetransport er dyrt, sier de.
TRE PERSONER MÅ hjelpe ham inn i bilen, og tre personer må hjelpe ham ut av bilen når vi er fremme på Legevakten. Der tilbringer vi 45 minutter. Han skal legges inn på Haukeland, kommer de frem til, han er «for syk til ikke å transporteres med ambulanse». Vel ankommet Haukeland blir vi ført inn på Triageposten, hvor han skal bli vurdert, og jeg forteller at han har problemer med å gjøre rede for seg. Jeg blir bedt om å vente til jeg blir ropt opp.
ETTER NAERMERE TO timer drister jeg meg ut i ekspedisjonen til akuttmottaket for å høre hva som skjer. Han er flyttet til utredningsposten, svarer de, men ingen kan si hvorfor jeg ikke er blitt informert. Jeg finner utredningsposten og blir vist inn på US-rommet, hvor han blir veid, tilbudt mat og drikke.
Maten kommer, han spiser litt og kaster opp igjen.
Omsider faller han i søvn, men våkner og ber om teppe for han fryser. Etter tre timer lurer jeg på hva som skjer. Fortsatt har ingen lege undersøkt ham. Når jeg spør, får jeg til svar at det er så mye å gjøre, men «vi vet om ham».
TIL SLUTT KOMMER en lege for å undersøke ham. «Faren deres er veldig syk», fortalte han. Takk til Dr. Stig Andre Normann, for en grundig undersøkelse og for respektfull behandling av min far og oss som pårørende. Vår far ble innlagt. DET ER ET ORDTAK som sier «Man kan spare seg til fant». Jeg sitter igjen med inntrykket av at det et dette man er i ferd med å gjøre. Haukeland skal spare penger. Sammenslåing av sengeposter, rokering av personell og bedre utnyttelse av ressurser. Det oppleves som at det er viktigere å oppnå budsjett, enn å ta hånd om de syke på en verdig måte.
I min naivitet har jeg trodd at helsevesenet er en serviceinstitusjon som er til for byens beboere, og at pasienten er i fokus. Etter denne opplevelsen forstår jeg at jeg har tatt skammelig feil.