To røde streker
Jeg passerer barsel, fødeavdeling, ventende fedre, og spente besteforeldre som snurrer bamsestativet hvileløst utenfor Narvesen. Ute regner det så
mye at tårene mine blandes med dråpene fra himmelen.
Det er tidlig. Sier legen, vendt mot skjermen.
Jeg repeterer spørsmålet. Og får til slutt bekreftet at jeg er nesten syv uker.
Slo hjertet? Hvisker jeg.
Ingen svar. Jeg må på nytt repetere spørsmålet for de tre levende spøkelsene som omgir meg. Det er et normalt svangerskap, får jeg til svar.
Får jeg ikke vite noen ting?
Nå hikster jeg.
Som sagt. Legen ser nå på meg. Det er en normal svangerskapsprogresjon.
Spøkelset ser igjen på skjermen, vender blikket ned i høyre hjørne til klokken, åpenbart for å ikke se på sin egen. Hun sier noe unnskyldende jeg ikke trenger å høre. Jeg reiser meg. Går.
Følger strekene, fargene, skiltene, hører støvlettene mine lager skjaerende lyder mot den utslitte linoleumen i kjelleren. Lyset øker jo lenger bort fra ståldøren jeg kommer. Jeg passerer barsel, fødeavdeling, ventende fedre, spente besteforeldre, uforberedte besøkende som snurrer bamsestativet hvileløst utenfor Narvesen. Fem slitne solsikker henger mot meg i en bøtte, og et oransje blad virvler av når jeg går forbi.
En taxisjåfør ser lenge på meg da jeg med blikket festet i gulvet går ut skyvedøren.
Øynene mine er røde, og fremdeles triller det tårer nedover kinnene mine.
UTE REGNER DET såpass mye at tårene mine blandes med dråpene fra himmelen. Bilen står parkert like utenfor kjelleren jeg nettopp befant meg i. Før parkeringsbommen blir jeg stående bak søppelbilen. En hvit, akkurat som spøkelsene i kjelleren. Den er fullastet med søppel. Brukte bekken, kompresser og bandasjer. Livløst søppel.
Inni meg, så lever du. Du vet ingenting om himmelen, ingenting om farger, fargekoder, streker eller stjerner. Du har ikke sett månen, du har ikke sett høsten. Du vet ikke hva vondt er. Hva medmenneskelighet er. Hva omsorg er. Hvordan det føles å skulle vurdere å drepe noen. Hvordan mennesker som møter andre mennesker i sine livs vanskeligste øyeblikk kan vaere så uegnet til den jobben de gjør.
Hvordan noe så fantastisk som deg, kan bli så vanskelig. Hvordan dagene nå plutselig er mørke, og nettene så lyse at jeg bare er våken.
Jeg håper du sover.
Flere ganger har jeg håpet at du ville sovne for godt. Da hadde jeg sluppet å møte søppelbilen i bommen og se for meg at du engang kom til å ligge der.
Jeg hadde ikke måttet oppleve mimikkløse spøkelser i kjelleren, høre uforståelige ord, sagt med en tilgjort vennlighet.
Da hadde det ikke vaert meningen at du og jeg skulle verken ro over vannet eller le under bjørketraerne sammen. Jeg hadde sluppet å måtte ta en beslutning, alene i en mørk kjeller med hvite spøkelser.
En beslutning som er så vanskelig fordi jeg gjerne vil gi deg alt du fortjener.
Og det kan jeg ikke. Jeg klarer det ikke. Ikke alene.
SELV OM JEG ENNÅ IKKE KJENNER DEG, så vet jeg at alltid kommer til å huske denne dagen, du kommer alltid til å vaere med meg.
To røde streker som kommer til å følge meg til jeg ikke er mer.
Da er jeg med deg igjen, i himmelen, der regndråpene drypper fra. Og da lover jeg at jeg skal laere deg alt jeg vet om stjernene, høsten, fargene og hvordan det er å vaere menneske.
BT kjenner innsenderens identitet.