Sikkerhetspolitisk balansegang
stulr@online.no Forsker på Sjøkrigsskolen
I NATO arbeidet Norge for å sikre øremerkede forsterkninger, og å sørge for at disse styrkene faktisk øvde i Norge.
Det største gjennombruddet kom i 1981 da Norge og USA ble enige om forhåndslagring av utstyr for en US Marines brigade i Trøndelag. I dag er ordningen helt sentral i norsk forsvarsplanlegging, men også viktig for USA.
I NORD hadde Sovjetunionen sine strategiske ubåter med interkontinentale missiler med kjernefysiske ladninger.
Disse var kritisk viktige for Sovjetunionens avskrekking av USA og måtte forsvares for enhver pris. I krig skulle derfor store styrker sendes vestover for å stenge farvannene mellom Grønland, Island og Storbritannia.
På sovjetisk strategisk nivå var dette en defensiv plan. Men sett fra Norge fortonte den seg veldig offensiv. Hele Norge havnet nå bak de sovjetiske forsvarslinjene.
NORDOMRÅDENE ble lenge regnet som en «flanke» i Den kalde krigen. Spenningsnivået var mye lavere enn på sentralfronten i Tyskland. På 1980-tallet endret dette seg.
Da erkjente NATO at Sovjetunionen hadde et militaert overtak på sentralfronten. Et av svarene var «Den maritime strategi» som anbefalte å sende mange hangarskipsgrupper inn i Norskehavet for å angripe Kolahalvøyen.
Det skulle tvinge Sovjetunionen til å styrke sitt forsvar i nord og slik lette litt av trykket på sentralfronten. Dermed økte spenningen voldsomt i nord.
FLANKEN BLE
en ny front og supermaktene drev frem en voldsom rustningsspiral. Både NATO og Sovjetunionen drev enorme øvelser til sjøs.
I NATOs Ocean Warrior i 1985 deltok rundt 160 krigsskip – mer enn dobbelt så mange som skal delta i Trident Juncture til høsten, den største øvelsen i våre naerområder på tre tiår.
Hadde krigen brutt ut i 1985, ville Norge lagt naer episenteret.
Det ble åpenbart at Norge og USA ikke nødvendigvis hadde helt overlappende interesser. USAs maritime strategi marginaliserte den norske linjen som handlet om balanse mellom beroligelse og avskrekking. Norge mistet innflytelse og litt av sin politiske handlefrihet i eget naerområde.
Men heldigvis, midt oppe i alt dette, sluttet Den kalde krigen. Norge slapp med skrekken.
MORALEN ER at det er grenser for hvor mye oppmerksomhet man faktisk bør ønske seg fra allierte som kanskje ikke har helt sammenfallende interesser med oss.
Norge bør anerkjenne at Russland har legitime sikkerhetsbehov i nord. Vi skal alltid vaere naboer med russerne, og vi har tross alt en del felles interesser med dem.
Men Norge må også sikre seg når det russiske regimet spiller et høyt og aggressivt spill, og synes å ønske seg høy militaer spenning. Derfor har Norge definitivt bruk for et meget godt forhold til USA og vi skal vaere glade for det naere militaere samarbeidet vi har.
Norge bør også, som amerikanerne krever, gjøre mer for å styrke eget forsvar. For vår egen del.
Hadde krigen brutt ut i 1985, ville Norge ligget naer episenteret.
STORTINGET HAR vedtatt at «Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som hovedformål å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet.»
Det siste kan bli vanskelig om Norge er så svakt at avhengigheten av USA bare øker. For hva vil USA kreve i gjengjeld? I de siste ukene har Trump erklaert handelskrig mot sine viktigste allierte.
Hans folk har beskyldt Canada for forraederi.
Så lovte Trump Nord-Koreas leder å stoppe de årlige militaere øvelsene som sikrer at amerikanske og sørkoreanske styrker skal kunne operere effektivt sammen.
Trump skrøt av at dette ville USA spare penger på.
Han prioriterte altså en liten innsparing for USA foran sikkerheten til en av landets viktigste allierte. I Seoul oppfatter nok mange dette som et svik.
ANDRE AMERIKANSKE politikere, byråkrater og offiserer forsikrer nå oppriktig sine allierte om at alle avtaler står ved lag. «Se på hva vi faktisk gjør, ikke på hva Trump tweeter», er omkvedet.
Men nå omsettes tweetene i faktisk handling. Virkelig endring er underveis.
Så hva skal vi tro? Mannen er jo faktisk president i Amerikas forente stater.