Noen ganger må vi ty til makt
De kaster avføring etter oss, spytter på oss og går til angrep.
Fengselsbetjent Bergen fengsel by på store utfordringer. Målet er alltid å rehabilitere innsatte. Få dem rusfri, få dem til å slutte med kriminalitet og bli en stabil borger og skattebetaler. Lettere sagt enn gjort. En kan ikke hjelpe mennesker som ikke ønsker hjelp.
DE SISTE ÅRENE har hverdagen dessverre handlet mye om budsjett og bemanning. Vi stenger avdelinger fordi vi ikke har økonomi til å lønne de ansatte. Sykmeldte fengselsbetjenter blir ikke erstattet, og noen avdelinger har ikke engang minimumsbemanning. Likevel skal vi gjøre de samme arbeidsoppgavene som tidligere, med en stadig mer sammensatt gruppe innsatte.
Hvis vi skal motivere de innsatte til å velge et annet liv, må vi ha ressurser nok til å kunne gi dem en meningsfylt hverdag. Det holder ikke å bare låse dem inne på cellen.
MYE AV JOBBEN VÅR består av samtaler med innsatte. Det er ikke alltid enkelt, da mange innsatte er utlendinger som verken snakker norsk eller engelsk. Vi prøver å hjelpe innsatte. Vi bygger relasjoner. Vi setter dem i kontakt med andre etater om nødvendig. Vi samarbeider med helsepersonell for å hjelpe innsatte som sliter psykisk. Vi samarbeider med ruskonsulenter for å hjelpe de rusavhengige. Vi hjelper til med å opprette kontakt med familie. Bygge nettverk. Finne arbeid. Finne bolig ved løslatelse.
Vi gjør så godt vi kan, noen ganger på bekostning av sikkerheten vår. Men menneskeverdet til den enkelte er viktig, og det må en respektere. Vis respekt, så får du respekt. Og noen ganger nytter det! Den innsatte vil ha hjelp og avslutter sitt opphold i fengsel som et sterkere menneske. SOM FENGSELSBETJENT har du ingen helsefaglig utdannelse. Vi skoleres i sikkerhet. Arbeidsoppgavene kan kort summeres opp med følgende ord: Grensesetting, visitasjoner, kontroller, samtaler og sikkerhetstiltak. Men for all del – vi skal også motivere, rehabilitere og veilede. Vi må kunne balansere mellom å vaere autoritaere og om nødvendig bruke makt, til å vise forståelse og medfølelse. Dette er ikke enkelt. Mange innsatte i norske fengsler har psykiatriske diagnoser, ofte alvorlige. De kan vaere kronisk suicidale, ha personlighetsforstyrrelser, vaere sterkt paranoide eller psykotiske.
Å møte mennesker som sliter med sin psykiske helse er saerdeles krevende. Noen skader seg selv eller andre. Som fengselsbetjent opplever man ofte trusler eller vold fra denne gruppen innsatte. Innsatte kan bruke sin egen avføring til å smøre inn seg selv eller cellen. De spytter på oss og går fysisk til angrep på oss. Noen kaster avføring eller urin etter oss. Truer familiene våre.
Dette er mennesker i en fortvilet livssituasjon, som noen ganger ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger. Men vi fortsetter å hjelpe. Vi sender noen innsatte til legevakt. Vi prøver å «snakke ned» den innsatte, og kommer med forslag til aktivisering innenfor de rammene vi har.
Det hender en tenker «hva i helvete er det vi driver på med».
NOEN GANGER FUNGERER ikke dette, og vi må ty til makt. Dette kan føre til at innsatte blir overført til forsterket celle eller sikkerhetscelle. Slike celler er absolutt ikke ideelle for psykisk syke innsatte, men i et fengsel har vi ikke andre løsninger. Som fengselsbetjent settes du i et dilemma, da du som medmenneske skjønner at det du gjør er feil ovenfor den innsatte. Av hensyn til de ansattes sikkerhet har du ikke noe valg.
Det hender man tenker «hva i helvete er det vi driver på med». Man tar jobben med seg hjem, og tankene kverner: Kunne hendelsen blitt håndtert på en annen måte?
Å VAERE FENGSELSBETJENT kan vaere belastende, men jeg mener vi har grunn til å vaere stolt av yrket vårt. Vi prøver å utgjøre en forskjell for mennesker i en vanskelig situasjon, selv om vår tålmodighet spennes til det ytterste.
Vi er medmennesker. Vi viser respekt. Vi setter grenser. Vi bryr oss!