Denne planten sprer seg som pesten
To pensjonister i Ytre Sandviken deltar i krigen mot en fryktet monsterplante som sprer seg ukontrollert.
– Det er en evig kamp, sukker Nils Agnar Eldholm.
Sammen med kamerat og nabo Rasmus Eikemo røsker han opp et fullvoksent eksemplar av parkslirekne utenfor Biskopshavn kirke.
– Det ser faelt ut. Min mor og far er gravlagt her. Det er ikke sånn en kirkegård skal vaere, sier Eikemo.
«Samfunnsutfordring»
Parkslirekne omtales både som monsterplante og kjempeugress. Utenfor kirken i Ytre Sandviken har den fått overtaket på rododendronen som omkranser gravplassen. Den opptil tre meter høye uønskede planten har vaert på myndighetenes svarteliste i en årrekke, men spredningen er ute av kontroll.
– Parkslirekne er blitt en stor samfunnsutfordring. Den har et ekstremt invasjonspotensial, og utkonkurrerer det aller meste av andre planter. Den finnes nesten overalt i Bergen, sier Sarah Skouen, rådgiver i naturforvaltning i Bergen kommune.
Pensjonistene Rasmus Eikemo og Nils Agnar Eldholm fører sin egen private krig mot skadegjøreren. De viser oss steder i nabolaget der parkslirekne har spredd seg. Både kirkegård, private eiendommer og fellesarealer er invadert.
– Jeg oppdaget den for fire år siden her i området. Da begynte jeg å slå plantene med ljå, men det endte med seier til parkslireknen, sier Eldholm.
Seig kamp
Han napper opp noen planter på «Mummihaugen», en populaer lekeplass i Øyjorden.
– Se, dette er bare begynnelsen. De vokser kjemperaskt. Hadde vi ikke gjort noe her, ville hele lekeplassen blitt en jungel. Nå viser planten heldigvis klare trøtthetstegn, sier han.
Sammen med andre naboer gjennomfører de to jevnlige dugnader for å fjerne den uønskede planten, som også er på den internasjonale listen over verdens verste invaderende, fremmede arter.
«Perfekt på Vestlandet»
Parkslirekne ble innført fra Japan, trolig i 1860-årene, som prydplante. Men det er ikke mye pryd over omtalen den får på myndighetenes offisielle svarteliste, eller fremmedartliste, over uønskede arter i norsk natur. Det har vaert en eksplosiv økning i bestandene de siste tifemten årene. Og Vestlandet er perfekt med sitt våte klima, har forsker Inger Auestad ved Høgskulen på Vestlandet tidligere uttalt til NRK.
Her er noen av grunnene til at den aggressive parkslireknen er høyt på listen over arter med svaert høy økologisk risiko.
Den fortrenger i løpet av få år alle hjemlige arter, også på steder der det finnes truede og sårbare planter.
Den produserer et enormt strøfall som kveler alt annet og endrer strukturen og naeringsgrunnlaget i jordsmonnet.
Arten skiller ut organiske stoffer som har skadelige effekter på andre planter.
Flere lesere har kontaktet BT etter oppslaget om den nye fremmedartisten til Artsdatabanken. De etterlyser bedre informasjon og mer handling fra kommunene og andre myndigheter i kampen mot kjempeugresset.
– Parkslirekne er en seig plante å bli kvitt, men det er mulig hvis du gjør det på rett måte, sier rådgiver Sarah Skouen hos Bymiljøetaten i Bergen kommune
– Det viktigste du gjør for å hindre ytterligere spredning er å ikke kaste hageavfall ut i naturen. Du bør heller ikke flytte på jordmasser der parkslirekne har vokst. Parkslirekne har et omfattende rotnettverk som går tre meter ned og syv meter ut fra planten. En liten rotbit på størrelse med en fingernegl er nok til å gi grobunn for ny plante og bestand. Også biter fra stengelen gir nye planter, sier Skouen.
– Hvordan kvitter man seg med restene?
– Alt plantemateriale over bakkenivå må brennes gjennom levering som restavfall i tette sekker. Det kan også uskadeliggjøres ved å helle kokende vann over, før du legger det i komposten i egen hage, men dette er bare praktisk om du har mindre mengder. Hvis du må flytte jord med rester av parkslirekne, må dette leveres som spesialavfall til varig deponering, for eksempel til Fana Stein og Gjenvinning, sier Skouen.