Ja, jeg har tillit til sensuren
lektor i norsk ved Nordahl Grieg videregående skole DET ER HER JEG FØLER at noen må gripe inn og forklare mannen i gaten hvordan dette systemet fungerer. Selv har jeg full tillit til eksamensordningen så lenge alle følger spillereglene. Og disse spillereglene er uskrevne regler laget for at nettopp din sønn eller datter skal bli vurdert rettferdig. Norskeksamen er den største og mest omfattende eksamen som blir avviklet i Norge.
HVERT ÅR skal alle avgangselevene ved norske videregående skoler opp til skriftlig eksamen i hovedmål, og ca. halvparten skal opp i sidemål. Dette er en såkalt sentralgitt eksamen som er helt lik over hele landet, og skal derfor også vurderes så likt som mulig. For å få til nettopp dette blir det arrangert sensorskoleringer i forkant av sensuren. Her møtes sensorene og vi blir grundig drillet i hvordan årets oppgaver skal tolkes, og hva som skal forventes av besvarelsene. Sammen leser vi et utvalg besvarelser hvor vi til slutt blir enige om hva som skal vektlegges, samt hvilken karakter vi skal sette.
VERDT Å NEVNE ER også de ulike vurderingskriteriene som vi jobber etter. Disse er skreddersydde de ulike oppgavetypene og er til stor hjelp for å lande en karakter, det vaere seg kortsvarsoppgave, langsvarsoppgave, retorisk analyse, resonnerende tekst eller kreativ oppgave for å nevne noen. Under sensorskoleringen blir det nøye poengtert at vi må fylle ut intet mindre enn to skjema for hver besvarelse. Disse må bringes med til fellessensuren og skal brukes flittig under sensormøte for å sammenligne vurderingene. Et slikt system er ganske kvalitetssikret, spør du meg. Skulle det oppstå uenighet mellom de ulike sensorene, har spesielt norskfaget flere oppmenn som da bistår i den endelige vurderingen. Ja, jeg har tillit til sensuren.
TORE VAAG MENER at de store karaktersprikene mellom skriftlig eksamen og standpunkt skyldes «at noen sensorer «straffer» elementer i elevbesvarelser hardere enn andre, mens andre ser mellom fingrene på de samme feilene eller manglene.» Hvis dette var tilfelle, ville jeg mistenkt at den ene eller den andre sensoren ikke hadde gjort jobben sin og faktisk uteblitt fra årets sensorskolering. Så hvis det er noe som kan forbedres ved avviklingen av sensuren, så må det vaere å gjøre denne skoleringen tvingende nødvendig, altså obligatorisk. SELV HAR JEG VAERT sensor i både spansk og norsk, hovedmål og sidemål, men møter som en selvfølge til sensorskolering år etter år for å sikre en rettferdig sensur. Norsk er ikke som matematikk, og vi kan ikke sette to streker under riktig svar. Dette er et humanistisk fag som krever naerlesing og et grundig vurderingsarbeid. På skoleringen blir vi faktisk bedt om å vaere elevens advokat. Det blir til gangs understreket at vi skal lete etter hva eleven kan, og ikke fokusere på det eleven ikke kan.
VAAGS PÅSTAN om at resultatene har vaert «helt jo-jo» de siste årene, samsvarer dårlig med mine erfaringer. Jeg har, ved én anledning, opplevd at en av mine elever som hadde 4 til standpunkt, fikk 6 på eksamen. I stedet for å betrakte dette som et uttrykk for et utdatert, vilkårlig vurderingssystem, tenker jeg at eleven endelig fikk uttelling for jevnt og trutt arbeid og fullt fokus under eksamensdagen. Samtidig er det verdt å nevne at det er helt naturlig å ha et visst sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakterene, da disse ikke måler det samme. Ergo ville jeg aldri ha langet ut mot årets norsksensur som jeg selv er en del av.