Frøy Gudbrandsen

VI HAR HATT et utmerket system for å hilse på hverandre, kanskje helt siden vikingtiden. Man strekker frem hånden mot hverandre, trykker moderat i den andres hånd og tar den tilbake. Begge involverte står trygt i sin egen intimsone. Bare hånden krysser over. Det er en respektfull, behagelig og velfungerende markering av at to mennesker møtes.

Sakte, men sikkert har likevel denne ordningen blitt erstattet av bamseklemmen.

Klemming er blitt stadig mer utbredt de siste årene, men det er ikke blitt noe mer komfortabelt med tiden.

Jeg aner ikke hvor dette begynte, men mistenker at det var østpå. Det var i alle fall i Oslo jeg for noen år siden først begynt å legge merke til at folk ville klemme meg. I profesjonelle sammenhenger, av folk jeg kun har en profesjonell relasjon til.

FØRST LURTE JEG på om det var meg. Om jeg var begynt å bli litt rundere, mer kosebamseaktig som en Beany Boo, en sånn myk med store øyne man får lyst til å klemme. Så jeg begynte å spørre folk rundt meg: Når du møter den og den, pleier du å få en klem? Noen ganger var svaret nei, andre ganger var det ja.

DET VAR SELVSAGT ikke meg. Klemming er blitt det nye håndtrykket. En trend klemmere, som utenriksminister Ine Eriksen Søreide, elsker, men som vi med større intimsone strever med.

Fysisk kontakt har helsebringende effekter, og klemming skal visstnok redusere stress og generelt gi sosial støtte. Noen forskere hevder kos er bra fordi de mener det øker nivået av oksytocin i kroppen. Dette er altså samme hormon som utløses av amming, og som skal ha mange positive effekter. I tillegg skal visstnok klemming senke nivået av stresshormonet kortisol.

I Storbritannia er klemming på kyr visstnok en ny greie. Liv Signe Navarsete fortalte vakkert i en BT-podkast om hvordan varmen fra kuen hjalp henne i en vanskelig tid.

Jeg tror på alt det. Mer kroppskontakt er bra. Og klemming mellom familie og venner er jeg sterk tilhenger av. Men med folk man ikke kjenner? I profesjonelle sammenhenger? Der er jeg skeptisk.

Mer eller mindre motvillige omfavnelser av feil folk til feil tid gir neppe et oppsving av de rette hormonene.

MIN KOMPISFORSKNING tyder på at dette handler lite om hvorvidt man har en ekstrovert eller introvert personlighet. Jeg kjenner introverte klemmere og ekstroverte som hater den nye hilsetrenden. At man får energi av sosial kontakt, betyr ikke at man setter pris på følelsen av å bli fysisk invadert.

Reglene for når man håndhilser og når man klemmer er fortsatt så uklare at de forvirrer selv sosialt evnerike og godt trente mennesker. Resultatet er unød- vendig sosialt ubehag og usikkerhet. Det eneste man kanskje fortsatt kan enes om, er at ved første møte strekker man frem hånden. Man klemmer ikke en fremmed.

Ved andre møtet er det bingo. Den ene strekker frem en hånd, den andre to til siden. Selv om jeg foretrekker hånden, har jeg også endt opp med å gå for en klem, for så å oppdage at den andre egentlig var på min side i saken.

Ekstra forvirrende er det hele når samme person går for klemming i én sammenheng, men neste dag finner det naturlig å gå for håndhilsing.

UTEN AT JEG ER på helt trygg grunn her, mistenker jeg at kvinner overøses med flere klemmer enn menn. Kanskje skyldes det at venninner gjerne klemmer en del, og at det forveksles med at kvinner generelt foretrekker å hilse på det viset.

Kampen for gjenreisingen av håndhilsingen er antakelig tapt. Jeg fristes likevel av tanken på en vestnorsk motstandsfront mot overdreven klemming.

Dette må ikke forveksles med noe #metoo-greier, men både jeg selv og bekjente har opplevd følgende: I et møte i jobbsammenheng får damene klem, mennene et håndtrykk, til tross for at alle kjenner hverandre like lite.

Når det er sagt, jeg har diskutert klemmeproblemet inngående med menn som strever minst like mye med den nye hilseformen som meg. Saerlig gjelder det dem som er under snittet høye. De havner lett i samme uheldige posisjon som gjennomsnittlig høye kvinner: Skvist inn i en svett armhule.

KAMPEN FOR gjenreisingen av håndhilsingen er antakelig tapt. Jeg fristes likevel av tanken på en vestnorsk motstandsfront mot overdreven klemming.

For den enkelte finnes det inntil videre bare en løsning: Å øve inn et «preemtive strike», der hånden skytes fast og bestemt ut før klemmeren rekker å angripe.