Bård Eirik Hallesby Norheim
Født i 1973, oppvokst i Os.
Ordinert til prest i 2000. Har vaert misjonaer for Det Norske Misjonsselskap og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke i Tallinn.
Førsteamanuensis ved NLA Høgskolen siden 2012. Har doktorgrad i kristent ungdomsarbeid, jobber i dag som forsker ved NLA Høgskolen Bergen og skriver bok om ledelsesretorikk.
Gift med Kjersti Gautestad Norheim, som er sokneprest i Birkeland menighet. Sammen har de fire barn. Håndballtrener for ett guttelag og ett jentelag i Fana IL. Også kjent under artistnavnet Reverend B. Deltok i den estiske Melodi Grand Prix-finalen i 2006.
at det er viktig. Man skal vaere seg selv. Men da jeg satt der på avslutningen, følte jeg det ble en overdose high school-film. Er dette det eneste vi har å si til ungdommen? Og er det sikkert at de oppfatter det på samme vis som oss? spør han.
Norheim tror dagens ungdom trenger andre råd enn foreldrene fikk. Tenåringer i 2018 lever i en
helt annen virkelighet, med mye større ansvar for egen utvikling. Å vaere seg selv handler om å frigjøre seg fra ytre press. Men det indre presset er et større problem for mange, mener han.
Indre press
Ifølge Ungdata-undersøkelsen er dagens tenåringer generelt mye mer opptatt av å prestere enn tidligere generasjoner. Hvis det stemmer, bør unge kanskje heller oppfordres til å vende fokus bort fra seg selv, mener Norheim.
– På bakgrunn av Ungdata skrev psykiater Finn Skårderud at disse unge preges av ytelsestvang, ikke mestringsglede. De er opptatt av å prestere på skolen, sosialt, utseendemessig og i idrett. Når de i tillegg skal vurdere sin egen laering på skolen, vendes alt press innover.
Samtidig gjør en tettere foreldre-barn-relasjon at vi som voksne fortere fristes til å fjerne barnas ubehag. Med mobilen i hånd kan barna kreve å få hjelp til ting de godt kan løse selv, påpeker han.
– «Kom og hent meg!» Den telefonen fikk aldri mine foreldre. Da vi skulle spille kamper, fylte en forelder opp bilen med spillere. Nå forventes det til og med at besteforeldre stiller og heier. For mange foreldre er det blitt et prestisjeprosjekt å realisere barna. De roser innsatsen deres i sosiale medier, derfor tror barna at det er deres oppgave å prestere.
Resultatet er en generasjon som i større grad «masserer selvet», som lettere krenkes og lettere bryter sammen i motvind, mener 45-åringen.
Curlingforeldre
Ute på håndballbanen møter Fana G14 større og kraftigere indiske spillere. Det er ennå tidlig på dagen, og de fleste foreldre er på jobb. Men noen mødre er på plass langs sidelinjen og ser sønnene få mange mål mot seg.
– Jeg er håndballinteressert og vil gjerne se treninger også, men det er blitt for flaut for sønnen min. Nå sykler han selv til trening, sier en mor.
Hun er enig i at dagens foreldre er litt for opptatt av å koste veien for barna. Curlingforeldrene lever i beste velgående.
– Kan jeg få vann? Er sykt sliten!
Bård Norheims sønn Eirik kaster seg ned på sidelinjen for en liten pause.
– Vannflasken er jo her, sier far og slenger en sekk bort til sønnen.
Etter en stund signaliserer en av de andre spillerne at han også vil ha en innbytterpause.
– Vent en runde til, beordrer treneren.
Han tror han er litt strengere med egne barn enn de andre spillerne. Samtidig mener han det er viktig at alle laerer seg å tåle smerte, å tåle å fryse, tape, vente på tur, omgås folk de ikke liker ... Tåle at foreldrene ikke stiller på kamp.
– Forutsetningen er at de opplever omsorg og ikke mobbing eller overgrep, understreker han.
Å glemme seg selv
Ved pause ligger Fana langt under mot det indiske laget. Trener Norheim holder ny peptalk.
– Dere er slitne, det skjønner jeg godt. Mange har vaert syke, og da blir det tungt. Forsvaret er blitt bedre, men der sover vi fortsatt litt. Husk å bruke hele bredden, sier han før laget samler seg til nytt kamprop.
– En, to, tre: FANA!
På trening passer Norheim på å arrangere leker der spillerne ikke konkurrerer, men glemmer seg selv og opplever fellesskap. Han synes det er viktig at ikke alt er en konkurranse, og at ikke alvoret starter for tidlig.
– Samtidig gir idrett enorme muligheter til å trene seg på å takle nødvendig ubehag. Og til å tolke andre, både på og utenfor banen.
– Si en bra ting
Kampresultatet gir ikke rom for tolkning. 20–9 til det indiske laget.
– Husk å takke for kampen, roper treneren før han samler guttene til ny peptalk.
– Så tar vi den faste runden. Si en bra ting til hverandre.
Det gjør spillerne. Noah var flink til å score, Kristoffer til å løpe, keeper Olav reddet mange skudd ... Når runden er ferdig konkluderer de med at de indiske spillerne var virkelig gode.