Ba selv om å komme i barnevernets omsorg
Det er så mange skrekkhistorier om barnevernet. Caroline (18) vil fortelle en annen.
Hun husker godt dagen da hun bestemte seg for at hun måtte få hjelp fordi hun ikke maktet å bo hjemme hos mor. Det hadde vaert idrettsdag på ungdomsskolen, og Caroline fikk med en venninne til barnevernskontoret i Sund.
– Jeg brukte lang tid på å forklare hvordan jeg hadde det.
eDa var det godt å ha med en venninne som kunne hjelpe og fylle ut historien. Jeg trodde det skulle gå en uke, og så kunne jeg flytte til en fosterfamilie, sier Caroline og smiler.
Hun fikk erfare at det ikke var så enkelt. Fra hun som 14-åring tok kontakt med barnevernet, følte hun at hun ble sin egen saksbehandler. Hun måtte presse på for å få det hun mente var riktig hjelp.
Sjenerte Caroline tok saken i egne hender. Til stor overraskelse for sin mor.
– Aldri på institusjon
Det ble en lang og humpete vei fra hun oppsøkte barnevernskontoret første gang til Caroline flyttet inn i Skjoldvegen barnevernsenter.
–Før sa jeg at jeg aldri ville på institusjon, tenkte det var helt forferdelig. Jeg hadde lest i avisene om ungdom som ruser seg, utagerer, stjeler og må flytte landet rundt, sier Caroline.
Av hensyn til familien ønsker hun ikke etternavnet i avisen.
Etter at hun hadde varslet barnevernet, gikk Caroline og ventet på brev eller besøk fra dem. Hun hadde ikke sagt noe til moren, og ble nervøs hver gang det var brev i postkassen. Etter noen måneder kom noen fra barnevernet på hjemmebesøk. De konkluderte med at Caroline og moren skulle ha samtaler hos psykolog. De gikk til psykologen i nesten ett år. Men det funket ikke, mener både mor og datter.
Kom til fosterfamilie
Caroline drømte om den perfekte fosterfamilien med to foreldre som elsker hverandre og et par barn. Og det fikk hun til slutt. Da hun kom til voksne som lyttet til henne, og bekreftet