Krisemaksimering av Toppe
Valet står mellom open kystlynghei med furuskog eller ugjennomtrengjeleg sitkaskog med naer 40 meter høge traer heilt ut mot havet.
Dagleg nestleiar, Naturvernforbundet Hordaland (NVH)
Tidlegare skogforskar og leiar av naturmangfaldgruppa i NVH
DEN SISTE TIDA HAR det rast ein debatt i media om skogbruket her på Vestlandet. Bakgrunnen er at regjeringa vurderer eit forbod mot nyplanting av sitkagran.
Dette er eit treslag som har vist seg ekstremt godt tilpassa kystklimaet her vest, og med rett skjøtsel har også sitkagrana gode tretekniske eigenskapar som gjer han godt eigna til byggjemateriale. Det kom godt fram i reportasjen frå Hans Hordvik sitt sitkaplantefelt frå 50-talet i BT den 25. juni.
MEN DEN STERKE KLIMATILPASSINGA hos sitka representerer også eit stort problem. I motsetning til norsk gran produserer sitka store mengder spiredyktig frø kvart år frå 10–15 årsalder og oppover.
Sitkafrøa er lettare enn granfrø, og kan spreiast fleire hundre meter frå morstreet. Det er grunnen til at sitkaen er komen på svartelista for uønskt treslag. Sitkaen er eit trugsmål mot det biologiske mangfaldet fordi den konkurrerer ut alle andre treslag der den får sleppa til.
I SKOGBOTNEN UNDER ein sitkaskog er det så lite lys som får sleppa gjennom, at det berre er mose og skuggetolande planter som overlever. Prosjektleiar Helge Kårstad i naeringsnettverket Kystskogbruket meiner likevel at det er tull at sitkaen vil invadera kysten. Han påstår ifølgje BT 25. juni at «det er i hovedsak bare planting som kan føre til etablering av nye traer.»
Denne påstanden er rett når det gjeld gran, men ikkje når det gjeld sitka. Kårstad prøver å bagatellisera sitkaproblemet ved å hevda at det berre er 0,6 prosent av landarealet som er tilplanta med sitka.
JA, DET ER KANSKJE RETT, men denne prosentsatsen kan lett koma til å auka kraftig dersom det ikkje blir innført forbod mot sitkaplanting og sett i gang tiltak mot uønskt spreiing frå plantefelt.
Feltmålingar tyder på at i kyststrok i Hordaland har sitkaen om lag 10 gonger så stor evne til å spreia seg som gran.
SKOGPLANTINGA FOR 50–60 ÅR sidan var gjort for å få opp ny skog etter lang tids hogst og beiting. I dag er skogen mest viktig for omstillinga til eit berekraftig og klimavenleg samfunn.
Hogst fører også til klimagassutslepp, ettersom karbon som er lagra i jorda vert frigitt når trea vert fjerna. Etter nyplanting vil det ta mange tiår før trea tar opp like mykje CO2 som trea dei erstatta, slik at det blir ein netto auke i CO2-utslepp i ei tid då me er på overtid med å redusera utsleppa.
Skogen må difor i hovudsak nyttast til å erstatta ikkje-berekraftige byggjemateriale som betong og plast, og her kan det vera interessant å sjå om restprodukt i skogbruket kan nyttast til å laga biologisk nedbrytbare alternativ.
EIT ANNA SPØRSMÅL ER kva landskap me ønskjer oss på Vestlandet. Valet står mellom den opne kystlyngheia med furuskog eller ein tett ugjennomtrengjeleg sitkaskog med tre på opp mot 40 meters høgde heilt ut mot havet, slik som på vestkysten av Alaska.
Målt i kroner og øre kan ein nok seia at sitkaskogen i dag representerer større verdiar enn ei kystlynghei. Men på langt sikt kan deler av kystlyngheia bli eit turistmål, sjølv om det ikkje ser slik ut i dag, og dermed grunnlag for verdiskaping.
HER STÅR TO RADIKALT ULIKE bruksformer og økosystemtenester tilsynelatande mot kvarandre. Men dersom skogeigarane droppar ønskjedraumen om å omskapa