Greit bidrag til en uvanlig kjedelig kinosommer
Fantastiske skuespillere klarer ikke å redde et kjedelig manus.
Artemis» er så vidt bedre enn en Youtube-kveld med danse-Boutella.
SLÅSSING PÅ FILM – og vi serveres bitte litt slåssing i «Hotel Artemis» – har lite med virkelighetens slåssing å gjøre. I stedet er koreografi såpass viktig at grasiøsitet er mer essensielt enn blåmerker. Vakre bevegelser har alltid preget actionfilmens historie. Iallfall siden Errol Flynn hoppet rundt på 1930-tallet.
Årsaken til Boutellas grasiøse bevegelser er at flere kriminelle gjemmer seg på Hotel Artemis. Waikiki (Sterling K. Brown) utfører et ran som går galt. Broren skades og The Nurse kan hjelpe. De sjekker inn, men hotellets andre gjester – Boutella er blant dem – virker mistenkelige. Så skjønner Waikiki at han stjal fra selveste «The Wolf King» (Jeff Goldblum). Forviklinger følger.
JEG TROR manusforfatter Pearce var ute etter å skape klaustrofobisk stemning. Nesten hele filmens handling skjer utelukkende på hotellet. Problemet er at klaustrofobi krever visuelle og rytmiske evner som regissør Pearce ikke maktet i denne omgang. Stemningen blir aldri ekkel, og når hovedpersonene virker uovervinnelige, blir det heller ingen nerve i situasjonen.
Jo da, filmens premiss er knallbra, faktisk så bra at den aldri går videre til noe nytt.
Handlingen i filmens siste akt overrasker ikke – verken i handlingen eller i det emosjonelle. Alt som gjenstår da er en «helt grei film», men denne kinosommeren har vaert uvanlig kjedelig. Sånn sett er «Hotel Artemis» et greit besøk.
ANMELDT AV EMILIO SANHUEZA