På rett side av klisjeene
Livet glir ubønnhørlig av gårde i en roman fylt med gjenkjennelige typer og situasjoner.
Han er selvsagt gift. Monika bor i kollektiv og blir så kjaereste med romkameraten. Det tar slutt. Via jobben som tekstforfatter møter hun en kokk og får barn. Etter hvert flytter hun fra ham og går på poesiopplesning. Der finner hun seg en skjør og følsom dikter.
Slik går det slag i slag gjennom hele boken. Flere av mennene blir viktige bipersoner seinere.
«SÅ MYE HADDE JEG» kan virke som en typisk jenteroman, som er noe monomant opptatt av menn, kjaerlighet, og lidenskap. Det traurige hverdagslivet er alltid en skuffelse for Monika.
Når Monika unngår å bli en karikatur på alle desperate, livsfjerne kvinner, er det fordi hun fremstår som både reflektert og intelligent. Selvinnsikten er stor nok til at man får sympati med henne. Hun likner en rekke personer jeg har møtt.
«SÅ MYE HADDE JEG» handler også om Monikas naermeste familie, som opptrer som bipersoner stort sett i alle kapitlene.
En gåte som forblir uforløst i denne familiekrønikeren, er hvorfor far forlot mor da Monika og hennes to søstre var små. Far kom tilbake etter noen måneder, men motivet forblir ullent og lite utviklet.
FAR SOM FORLOT MOR, for så å gå tilbake til henne, blir i stedet en typisk handling for alle utro menn i «Så mye hadde jeg». Det gjelder dem Monika møter, men også hennes utro familiemedlemmer.
Monikas søster Elise representerer alle dem som venter der hjemme, de typisk selvoppofrende kvinnene. Monikas mor fremstår som en annen type kvinne, en som ser problemer i det meste, ofte plaget av hodepine.
I BOKEN GÅR LIVET sin ubønnhørlige gang med store og små hendelser. Vi kan innbille oss selv at vi er unike, men denne fortellingen får ubehagelig godt frem at når det gjelder de mest grunnleggende tingene i livet, er vi mennesker ganske så like. Vi vokser opp, finner en make, parer oss og føder barn. Og dette har en tendens til å gjenta seg.
«SÅ MYE HADDE JEG» er lettlest og kan tilsynelatende virke overflatisk, men ved naermere ettersyn byr den på en intrikat komposisjon rundt liv og eksistensens.