Eirin Eikefjord

KOMIKER HANNAH GADSBY er lei av stand-up. I ti år har hun levert punchlines om å komme ut av skapet i et homofiendtlig miljø, om å vaere tjukkere enn hun burde, om reaksjonene det vekker at en kvinne ser ut som en mann. Hun har utlevert og ydmyket seg selv for å få folk til å le, og nå gidder hun ikke mer.

Gadsby siste show «Nanette» skulle vaere et rasende farvel, et oppgjør med en sjanger som kommer til kort og ikke evner å formidle alvorlige budskap. Ironisk nok er Hannah Gadsbys antikomedie et gedigent bevis på det motsatte.

Netflix-oppsetningen av «Nanette» er blitt en verdensomspennende, viral suksess i løpet av sommeren. Forestillingen sprenger grensene for stand-up, og viser mest av alt hvor uvurderlig og effektivt humor er for å trenge gjennom med en sterk historie.

STAND-UP i sin tradisjonelle form er bråkete, fandenivoldske variasjoner over sex- og lytehumor. En sjanger av menn for menn, som Gadsby sier.

Folk kommer med en forventning om lettfordøyelige onelinere og befriende latter.

Det er slik «Nanette» også starter. Hun er innom det begrensede genbassenget på små steder. Humørløse lesber. Hvordan Gadsby «glemte» å komme ut til bestemoren, som forsikret om at Mister Right sikkert var rett rundt hjørnet.

«Jeg har naermet meg ethvert hjørne med

KUNSTHISTORIKEREN Hannah Gadsby (40) vokste opp i en liten by, midt i det klammeste bibelbeltet av den konservative øystaten Tasmania sør for Australia.

Øyfolket anså homofile som motbydelige, pedofile undermennesker, og homoseksualitet var straffbart helt frem til 1997.

Det var ikke akkurat et ideelt oppvekstmiljø for en ung lesbisk kvinne som strevde med egen identitet, befant seg et sted på autismespekteret og slet med ettervirkningene av overgrep og hatkriminalitet.

Hannah Gadsbys livshistorie lar seg på ingen måte oppsummere av en befriende latterkule. Likevel har hun pakket sine traumer inn i humor og servert dem som selvkritiske onelinere i årevis.

HUMOR PÅ EGEN bekostning er enkelt og ukomplisert når avsenderen er privilegert og gjennomsnittlig. Det er ikke like problemfritt når man er utsatt, annerledes og rammet av tung selvforakt.

«Forstår dere hva det betyr å nedverdige seg selv når man allerede er marginalisert», spør Gadsby. «Det er ikke ydmykhet. Det er ydmykelse».