DETTE ER...

instituttet og vi har undersøkt dem nøye. For å si det slik; jeg er et svart menneske fra Afrika. Jeg kunne aldri stilt meg bak en hvit mann med blå øyne som var nazist, sier han.

– Skjer igjen og igjen

Rune Berglund Steen, daglig leder ved Antirasistisk Senter, var blant kritikerne den gang. Han mener Galtung også i årene etter har «leflet med antisemittisk tankegang».

– Galtung burde fått pensjonere seg i stillhet. De sjansene han har fått til å rydde opp, har han håndtert dårlig, sier Steen.

Forfatter John Faerseth sier han har fulgt ekstra nøye med Galtung etter 2011-debatten.

– Det skjer igjen og igjen at Galtung kommer med konspirasjonsteorier og forestillinger du vanligvis finner hos nynazister, sier Faerseth.

– Tullprat

Galtung selv avviser blankt at han forfekter høyreekstreme synspunkter.

– Tullprat, sier han bestemt. – Hvis noen, som jødene, er utsatt for fordommer, må man finne ut hva disse fordommene bunner i. Derfor mener jeg det var riktig å lese «Sions Vises Protokoller», sier han.

– Jeg har stått i forsamlinger med skarpskodde arabiske advokater og forsvart Israels rett til å eksistere. Men samtidig synes jeg det er viktig å kritisere Israel, som ved siden av USA er de to eneste av 193 FN-stater som fører krig.

– Ja vel, hvor da?

– Da tenker jeg på USAs krigføring i Jemen og Somalia og Israels angrep på palestinerne i Gaza.

Røtter i Jondal

Historien om Jonatunet og Hardangerakademiet startet egentlig for over 20 år siden. I 1994 ringte tidligere Jondalordfører Leif Galtung til sin tremenning Johan og foreslo at ekteparet Galtung kjøpte hytten ved Jondalsvannet som skulle selges til folk med rette etternavnet.

Dette var midt i EU-striden og Galtung var på vei for å holde foredrag for Nei til EU i Odda. Underveis tok han og konen, japanskfødte Fumi Galtung, en kikk på hytten og bestemte seg for å slå til.

Dermed var Johan Galtung på plass i Jondal, der galtungene har røtter. Fire år seinere ble det første fredsseminaret arrangert.

De første årene ble seminarene holdt i sommertomme skoler. Så bestemte Helse Fonna at Jonatunet skulle nedlegges som psykiatrisk institusjon.

Det 1500 kvadratmeter store huset, som ruver mot fjellsiden i Jondal sentrum, ble bygget for tuberkulosepasienter på 30-tallet. Da tuberkulosen ikke lenger var et folkehelseproblem, ble huset fylt med langtidspasienter i psykiatrien. Men i 2009 var det slutt.

Fire etasjer med sovesaler, bad, kjøkken og forsamlingsrom sto ubrukt. Huset er et av de siste komplette anlegg fra tuberkulosetiden og er fredet.

Fikk kjemphus for en krone

Johanne Margrethe Hartwig er en av de 20-talls frivillige som driver Hardangerakademiet. Hun forteller at de lenge hadde syslet med planer om aktiviteter i Jondal året rundt, da Jonatunet ble ledig.

– Etter en grundig diskusjon søkte vi Helse Fonna om å få overta. Etter mye om og men bestemte styret seg for å gi huset til kommunen, med beskjed om at vi gjerne kunne få det.

Slik fikk Hardangerakademiet 1500 kvadratmeter bygningsmasse for én – 1 – krone.

– Vi fikk til og med medgift, sier Hartwig med et smil.

Bygget hadde nemlig fått en frostskade da det sto tomt. Medgiften var for å utbedre frostskaden og ble brukt som delfinansiering av nye bad.

Vil fylle huset

Første fredsseminar i nye lokaler ble arrangert i 2015. Siden er Jonatunet blitt et samlingssted for mennesker som søker nye løsninger på de store utfordringene i verden.

Hardangerakademiet bruker tre av fire etasjer selv og leier ut den fjerde. Men planen er på lang sikt å fylle hele bygget med aktivitet, forteller Øystein Øgaard, som også tilhører staben av frivillige.

– Vi ser for oss at Jonatunet skal utvikles til et undervisningssted, som favner alt fra leirskole til doktorgradskurs. I fjerde etasje skal vi da tilby rom til studenter, kunstnere og forskere på arbeidsopphold i Jondal.

Men dette må vi ta gradvis, understreker Øgaard.

Har satt punktum

Johan Galtung har vaert en krumtapp i etableringen av Hardangerakademiet. Men i år er det slutt. Etter 20 år har 87-åringen forkynt at årets opptreden på fredssymposiet blir hans siste.

Nå må dugnadsgjengen i Jondal ta stafetten videre uten ham.

– Utgangspunktet er det beste. Dette er det største huset i internasjonal fredsbevegelse, sier han og slår ut med armene i spisesalen som er oppkalt etter Erik Dammann.

Galtung er bosatt i spanske Alfaz del Pi, i likhet med tusenvis av andre norske pensjonister. Men 87-åringen tar ikke ordet pensjonist i sin munn.

– Det engelske ordet for pensjonist er «retiree», som betyr å bli trett igjen og igjen. Den eneste måten å holde seg i live på er å jobbe, sier han bestemt.

Galtung begynner arbeidsdagen klokken seks om morgenen. Så fortsetter han i tretimers økter med en times pause, frem til langt på kveld.

– Både og, ikke enten eller

Galtung skriver bøker og foredrag. Og ifølge ham selv håndterer han en flom av spørsmål om å megle i konflikter. Ekteskapskonflikter og konflikter mellom folkegrupper, nasjoner og regioner. Alt fra mikro til makro.

– Det flest som tar kontakt, er opptatt av å fremstille seg selv prektig og motparten dårlig. Min filosofi er yin-yang. Alt er både godt og dårlig, ikke enten godt eller dårlig. Jeg prøver å få partene til å lete etter det gode hos motparten. Der ligger kimen til løsning

– Hvordan arbeider du?

– Mye over Skype. Men det hender også at grupper kommer til meg i deilige Alfaz del Pi og at jeg megler der.

Reiser gjør jeg ikke så mye lenger. Jeg blir tross alt 88 år gammel på FN-dagen og alderen merkes, sier mannen som brakte fredsforskningen til Jondal.

Spørsmålet er ikke lenger hva Norge kan gjøre for verdensfreden, men hva Hardanger kan gjøre for Norge.

Johan Galtung