Liten film – stor tematikk
«Den skyldige» viser at spennende og viktig film kan lages med uhyre enkle midler.
han har til rådighet. Telefonene som stadig ringer. Lampen som lyser rødt når Asger snakker med de etter hvert ulike impliserte, og hvordan gjenskinnet treffer ham med ulik intensitet, og som et varsel. Den fjerne lyden av politisirener og lydene som når oss gjennom røret. Stemmer, skritt, pust. Vindusviskere mot en bilrute. Den totale stillheten når Asger et øyeblikk synker inn i seg selv.
AT REGISSØR Gustav Möller henter så åpenbare inspirasjoner fra «Locke», gjør «Den skyldige» interessant i seg selv, i nordisk sammenheng. Samtidig er dette den første av flere varslede, danske filmer med få virkemidler og stedsmessig svaert begrenset spillerom. Det fikk danske «Weekendavisen» til å stille spørsmål ved om formen var mer enn en gimmick som gjorde det mulig å lage film for en svaert billig penge.
NETTOPP SISTNEVNTE syns jeg er et poeng. Visuelt er formen såpass enkel at publikum neppe tåler for mange av sorten før den settes på store fortellermessige prøver eller oppleves forslitt. Samtidig er formen dramaturgisk svaert krevende, med store krav til nettopp det Möller viser at han behersker: Lys- og lydeffekter. Kameravinkler og romutnyttelse. En historie som drives frem gjennom stadig nye, dramatiske omdreininger.
Det gjør at filmskaperne må finpusse noen av sine viktigste redskaper. Med en hovedperson, få statister og bipersoner og ett enkelt innspillingssted, er det samtidig, relativt sett, såpass billig å lage denne typen filmer at de kan ta seg råd til å prøve, feile og finpusse.
«DEN SKYLDIGE» ER FINPUSSET så det holder, om ikke til perfeksjon. Selv gjennomskuet jeg opplegget litt for raskt til å bli overrasket. Likevel ble jeg grepet av hvordan filmen i sitt lille format evner å tegne opp et vondt skjebnedrama med store dybder.