Nok krise
sikkerhet. Påstander om mobbing og trakassering. En rekke faglig ansatte har sluttet etter kort tid. Varslene har kommet over flere år og uavhengige av hverandre.
Da Krisesenteret vant anbudet i 2010, ble kommunen lovet forbedringer. Og mye av det senteret fikk kritikk for, har blitt bedre. Men på besynderlig vis dukker det opp nye og minst like alvorlige forhold, igjen og igjen. ønsker en anbudsrunde, bør løsningen vaere å ta krisesenteret inn i kommunens ordinaere drift.
Noen av problemene på senteret kan forklares med den underlige organisasjonsformen. En forening med rundt 20 medlemmer har øverste ansvaret for driften. Medlemmene har rett på nattevakter. Mens vaktene i starten var basert på frivillighet og var tvingende nødvendige for å kunne gi kvinnene hjelp, fremstår det i dag som et privilegium forbeholdt et lite antall medlemmer.
Gjennom årsmøtet er medlemmene, som også er deltidsansatte, over både leder og de øvrige ansatte. Det skal godt gjøres å få et slikt system til å fungere uten støy, og det har foreningen heller ikke klart.
MED EN SAMARBEIDSAVTALE må denne organisasjonsformen opphøre. Det vil uansett vaere nødvendig med betydelige endringer for å tilfredsstille lovens krav. Man kan derfor spørre seg hvorfor ikke kommunen åpner opp for å overlate det hele til andre, eller å bygge opp et eget tilbud i kommunen.
Styreleder i Krisesenteret, Nina Monssen, er bekymret for at støyen rundt varslene hever terskelen for at brukerne søker hjelp.
Heller enn å uroe seg for at kritikkverdige forhold når offentligheten, burde styret ha sørget for at arbeidsforholdene og sikkerheten var god nok.
En forening som får 15 millioner kroner i offentlig støtte hvert år, må tåle et kritisk blikk og at gjentatte varsler blir omtalt.
Gitt det uvurderlige arbeidet Krisesenteret har bidratt med gjennom årene, er det trist at situasjonen er som den er. Men alle som skal levere tjenester til det offentlige må vise seg tilliten verdig.
Det er det dessverre vanskelig å se at Krisesenteret har gjort.