Rystende suksessoppskrift
«Skjelvet» er imponerende håndverk, og Kristoffer Joner overbeviser.
FILMEN «SKJELVET» utspiller seg tre år etter at «Bølgen» (2015) raserte Geiranger. Geolog Kristian Eikjord (Kristoffer Joner) hylles som en helt etter å ha varslet om katastrofebølgen, men selv er han ennå svaert preget, og føler skyld for hvor mange liv som gikk tapt.
Dermed er Joner tilbake i det nevrotiske landskapet som han passer så godt i.
FILMENS DRAMATURGI er ingen overraskelse, men det kan den heller ikke vaere. Det er som med naturkatastrofene både «Bølgen» og «Skjelvet» har vokst ut av. Vi vet at de vil inntreffe, vi vet bare ikke når.
Dette forutsigbare utgangspunktet utnytter selvfølgelig regissør John Andreas Andersen til det fulle. Spenningen bygges stadig opp med hint og forvarsler om det som skal komme.
Saerlig på lydsiden er dette effektivt utført, og enkelte scener er så mørke og utrygge at det nesten glir over i skrekk. Man skjerper virkelig både øyne og ører for å forsøke å finne ut når det ikke lenger bare er hinting, når det virkelig braker løs, når skjelvet faktisk kommer.
AT DET ER LIKHETSTREKK til handlingen i «Bølgen» er naturlig, men noe er kanskje unødvendig likt. Kristian er enda en gang den eneste som skjønner hva som er i ferd med å skje, og avfeies som paranoid på grunn av hva han har vaert gjennom.
Det er kanskje sannsynlig, og enda mer så når han spilles av Kristoffer Joner, som virkelig overbeviser. Men man skulle tro at geologen ville blitt tatt mer alvorlig med tanke på hvor mange liv som gikk tapt forrige gang noen reagerte for sent på hans advarsel. DETTE ER EN UORIGINAL sjangerkonvensjon, men nødvendig, og med hensikt å engasjere. Og engasjert blir man, for om bare noen hadde lyttet denne gangen, kunne jo så mye skade blitt unngått!
At det som skjedde i og etter «Bølgen» har endt med problemer i Kristian og Iduns (Ane Dahl Torp) forhold, er et bra grep for å høyne hva som står på spill i oppfølgeren.
Ane Dahl Torp gjør store så vel som små følelser troverdige, og får virkelig bruk for hele spekteret i den desperate situasjonen hun atter en gang havner i.
I TILLEGG HAR KRISTIAN mye å bevise, for både Idun og barna, noe som tilfører en ekstra emosjonell nerve. Spesielt Julia (Edith Hagenruud-Sande) er såret av farens fravaerenhet, og at familien igjen splittes når katastrofen er naer forestående, gjør det spennende å følge de ulike karakterene.
Men idet situasjonen virkelig blir prekaer for enkelte i den lille familien, blir en annens handlingstråd uviktig. Etter hvert glemte jeg nesten at denne karakteren var med. Det er likevel ikke et stort problem, nettopp fordi det andre som foregår er så spektakulaert. FOR NÅR SKJELVET først rammer Oslo, er det med en voldsom styrke. At hovedstaden ikke er et like billedskjønt utgangspunkt å filme som Geiranger, gjør John Christian Rosenlund opp for med virkningsfull kameraføring og dramatiske perspektiver.
Både de med klaustrofobi og høydeskrekk får noe å bryne seg på. Sammen med de upåklagelige visuelle effektene blir det til rystende bilder av hovedstaden.
DET ER EN SKREKKBLANDET fryd å se Oslos kjente landemerker rase sammen til ruiner, slik man i årevis har sett store amerikanske byer bli behandlet.
Likevel synes jeg det blir merkelig å fortsette å måle filmer på skalaen over hva som er «bra til å vaere norsk».
At norsk film virkelig kan gjøre seg godt på kino, og ha så godt håndverk i alle ledd som «Skjelvet», burde ikke lenger vaere overraskende.