Vellykket på Landmark
Landmarks enkveldsfestival innfridde alle forventninger – også de jeg ikke visste jeg hadde.
«Det der var virkelig noe!», sa min sidedame oppspilt. Og det var det virkelig.
EN ANNEN JUVEL som kan trekkes frem, var performancen til irske multi-instrumentalist Áine O’Dwyer. I midten av Galleri 1 satt hun stoisk ved et bord fullt av rekvisitter, som en slags lydskulptur fra en annen verden.
Verket heter Imaginary Organ, og er lag på lag med omsorgsfulle og behagelige lyder som ringende bjeller, en våt finger som stryker langs kanten av et glass, føtter som plasker i et lite basseng, rolig lesing som oppfattes som sang. De skarpe lydene flasker med vann kan lage om man blåser hardt nok, er en kontrast. En diffus knitrelyd den eneste konstanten.
Mot slutten av fremførelsen bryter hun plutselig ut av transen, og baner seg vei mellom publikum og ut av rommet. Knitrelyden fortsetter i salen, og vi hører henne gå rundt i de andre rommene mens hun synger.
PUBLIKUM SER LANGT etter henne og ser spørrende rundt på hverandre. Vi blir sittende akkurat lenge nok til at jeg tror det er meningen at vi skal følge etter. Til slutt bestemmer jeg meg for å følge etter den første personen som går ut. Men idet jeg har tatt avgjørelsen, kommer hun tilbake og takker for seg.
Jeg biter meg merke i den behagelige knitrelyden, og lurer på hva den er. Kanskje en kontaktmikrofon festet til en av salens sakkosekker? Eller kommer den fra den skjelvende sølvduken som dekker bordet?
ETTER ENDT performance får jeg høre av lydteknikeren at det er opptak av lyden av regn på taket. Det minner meg på at det fine med kunsten er selve undringen.